Journalister risikerer å feilinformere befolkningen når meningsmålinger dekkes ukritisk
Det er flere gode grunner til at vi bør være forsiktige med å tillegge enkeltmålinger for stor vekt.
Publisert: 25. mai 2025
Rett før valget i USA ble det gjennomført en meningsmåling som spådde at Kamala Harris kunne vinne valget og bli president.
Det var en måling fra Des Moines Register, og den vakte enorm oppsikt. Målinger fra dette instituttet ble nemlig ansett for å være en slags «gullstandard» i bransjen, og den viste at Harris ledet med 47 prosent mot Donald Trumps 44 prosent i Iowa. Det var en stat hvor Trump hadde vunnet i både 2016 og 2020, og hvor man forventet at han ville vinne igjen.
Jeg var ikke den eneste som gledet meg over målingen. Den skapte en nærmest euforisk stemning i kommentariatet i flere land. Men desto mer skuffende ble valgresultatet, som ble en nærmest total seier for Donald Trump.
Episoden forteller oss det vi alle vet: Enkeltmålinger kan variere veldig, og det er ikke lurt å tillegge hver enkelt måling avgjørende vekt.
Selv i Norge, hvor de meningsmålingene som foretas, stort sett er faglig gode, må vi være forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner. Hvis vi først vil se på tendenser i de politiske partienes oppslutning, bør vi, som et minimum, holde oss til gjennomsnittet av målingene, slik de fremkommer blant annet på nettstedet pollofpolls.no.
Det er flere gode grunner til at vi bør være forsiktige med å tillegge enkeltmålinger for stor vekt, og Magnus Takvam er inne på noen av de viktigste i en analyse 21. mai:
Meningsmålinger har store feilmarginer. Endringene fra én måned til en annen kan være helt tilfeldige. Målingene sier noe om hvilket parti velgerne har svart at de kan tenkes å ville stemme på, men de sier ingenting om hvorfor de vil stemme på partiet. Hvis journalister og andre spekulerer for mye i årsakene til en mulig suksess eller fiasko, risikerer de å feilinformere befolkningen og påvirke valgkampen i den ene eller andre retningen.
Mediene skal opplyse
Hvor galt det kan gå, fikk vi et talende eksempel på i Vårt Land forleden.
KrF hadde nettopp hatt landsmøte, og noen av vedtakene som ble fattet på møtet, hadde fått bred dekning i mediene.
Rett etter landsmøtet gjennomførte Norstat, på vegne av Vårt Land, NRK og Dagbladet, en meningsmåling som viste at KrF gikk tilbake fra 3,2 til 2,3 prosent, altså godt under sperregrensen.
Rett før Norstats måling ble publisert, kom det også en annen måling, denne gang fra Verian for TV 2. Den viste at KrF gikk frem fra 3,8 til 4,6 prosent, altså godt over sperregrensen.
Likevel valgte Vårt Land å trekke nokså bastante konklusjoner, kun basert på sin egen måling.
I store overskrifter ble det slått fast at KrF hadde tapt på de vedtakene partiet hadde gjort på landsmøtet: Dag-Inge Ulstein «tjente ikke på å fronte flaggsak». Et oppslag som også inneholdt et intervju med valgforsker Johannes Bergh, hadde overskriften «KrF til bunns med flagget til topps». Og i innledningen til oppslaget sto det: «125 dager før valget går det dramatisk feil vei for Dag-Inge Ulsteins parti».
Vårt Land hadde ikke noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner. Vårt Lands måling forteller ingenting om årsakene til at velgerne svarer meningsmålingsinstituttet slik de gjør. I tillegg visste Vårt Land at det samtidig var publisert en annen måling som viste et helt annet resultat enn deres egen måling viste. Dessuten var endringen for KrF innenfor feilmarginen.
Mediene skal opplyse oss, men det Vårt Land gjorde i dette tilfellet, er vel omtrent det motsatte.
Mange overtolker eller feiltolker
Siden de to omtalte meningsmålingene kom tidlig i mai, er det kommet ytterligere fem målinger. På fire av dem går KrF frem, og på to av dem er KrF over sperregrensen. Også på en Oslo-måling gjort av Respons for Venstre, går KrF frem.
Alt oppsummert har KrF gått frem fra 3,3 prosent på gjennomsnittet av målingene i april til 3,6 prosent på gjennomsnittet av målingene i mai.
Fortsatt er det umulig å si noe sikkert om årsakene til at partiet har gått frem.
Men hvis man skal tillate seg å spekulere, må man nesten trekke helt motsatte konklusjoner av de Vårt Land trakk: Dommen fra velgerne etter landsmøtet er positiv, og 125 dager før valget går det riktig vei for Dag-Inge Ulsteins parti.
At en avis legger så stor vekt på sin egen måling og overtolker eller feiltolker den, er ikke unikt. Mange medier gjør det. Ofte gjør det ikke noe, men noen ganger er det svært uheldig. Som Magnus Takvam påpeker: Meningsmålingene kan i seg selv bli en politisk drivkraft som følge av journalistikken.
Den gode meningsmålingsjournalistikken tar de nødvendige forbehold og unngår å trekke altfor bastante konklusjoner som det ikke er grunnlag for. Og slik journalistikk er det heldigvis også mye av.
Solid valgforskning er tidskrevende
Meningsmålinger kan nemlig være svært interessante og fortelle oss mye om hva som rører seg i befolkningen. Undersøkelser om hva velgerne er opptatt av, og hvilke partier som har høyest tillit eller såkalt sakseierskap i de ulike sakene, er både nyttige og interessante. Og partiene selv har god oversikt, for flere av dem gjennomfører også egne undersøkelser.
Men den som vil foreta et dypdykk i velgernes holdninger og motiver for å stemme på bestemte partier, bør supplere med virkelig store undersøkelser, som for eksempel Norsk Monitor og valgforskningen. Da kan det nemlig vise seg at ikke alt er slik vi tror.
For å ta ett interessant eksempel: Da de rødgrønne fikk sin formidable valgseier i 2021 og vant 100 av 169 mandager, samtidig som den røde blokken (Ap, SV og Rødt) ble enda rødere, ble det tolket som et sterkt mandat til å flytte politikken mot venstre.
Men da valgforskningen kom to år senere, viste det seg at velgerne, overraskende nok, ikke hadde flyttet seg til venstre. Velgerne hadde altså ikke «bestilt» mer venstrevridd politikk, og det forklarer kanskje hvorfor noe av den politikken som Ap/Sp-regjeringen førte, var så upopulær.
Dessverre tar det tid å gjennomføre og publisere solid valgforskning. I kampens hete må derfor partiene og mediene nøye seg med meningsmålinger som er usikre og bare gir et øyeblikksbilde av hva velgerne vil stemme.
Til gjengjeld gir det håp for alle partier – både for de som drømmer om å forbli store, og de som ønsker å bli større.
Teksten er publisert i Altinget 23.5.2025.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
