Syria: Det utilstrekkelige FN-sporet

Hvis det er slik at Regjeringen i en gitt situasjon faktisk kan støtte militær maktbruk uten et FN-mandat, bør Eide og Stoltenberg innrømme det. Mantraet om det ufeilbarlige ”FN-sporet” har fordummet norsk utenrikspolitisk debatt lenge nok, skriver Torstein Ulserød hos Aftenposten.

Torstein Ulserød

Publisert: 30. august 2013

Av Torstein Ulserød, jurist og rådgiver i Civita.

FN-inspektørene slo denne uken fast at det er brukt kjemiske våpen mot sivilbefolkningen i Syria, og Barack Obama har uttalt at Assads regime dermed har krysset en rød linje for hva man kan foreta seg mot egen befolkning uten konsekvenser. Dermed er en eller annen form for militær intervensjon sannsynlig og antagelig nært forestående. Det er for øvrig høyst uklart hvilke land som blir med på en eventuell aksjon mot Syria, og hva slags aksjon det blir. Men det synes klart at FNs sikkerhetsråd ikke kommer til å samle seg om en resolusjon som autoriserer bruk av militærmakt for å beskytte sivilbefolkningen.

Utenriksminister Espen Barth Eide og statsminister Jens Stoltenberg har gjort det klart hva Norge mener: ”Det er uaktuelt for Norge å støtte en intervensjon uten et klart FN-mandat”. Ingen er uenig i at et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd er ønskelig. Men de fleste land holder døren åpen for at det på visse vilkår kan være aktuelt å bruke militærmakt også uten et slikt FN-mandat. Det ser også ut til at alle de borgerlige partiene i Norge nå har en slik holdning. Men den norske regjeringen er helt kategorisk i sitt absolutte krav til FN-mandat. Det er dessverre ikke overraskende.

Til grunn for Regjeringens holdning ligger et av de mest sentrale dogmene i vår utenrikspolitikk: Ønsket om en FN-ledet verdensorden. Det er åpenbart riktig at Norge som et lite land har egeninteresse av en verdensorden basert på folkeretten og FN-paktens regler. Etter folkeretten krever bruk av militærmakt autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd, med mindre det er snakk om selvforsvar. Bruk av militærmakt uten et slikt folkerettslig grunnlag er ulovlig. At militær maktbruk skal være forankret folkerettslig, har det lenge vært bred enighet om blant norske partier. Men ingen har rendyrket dogmet om en ”FN-ledet verdensorden” i samme grad som den rødgrønne regjeringen. I Soria-Moria-erklæringen (2005) ble det slått fast, uten forbehold, at «deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt». Samme formulering ble videreført i Soria Moria II (2009).

Den rødgrønne regjeringen har holdt fast ved dette i praksis, både da det var spørsmål om å gripe inn i Libya i 2011, og nå i spørsmålet om intervensjon i Syria. I 2011 kom det til slutt en resolusjon fra sikkerhetsrådet om bruk av makt mot Libya, og Norge ble da plutselig veldig for militær intervensjon, etter å ha vært sterkt i mot helt til resolusjonen forelå. Det er imidlertid helt usannsynlig at det kommer en resolusjon som gir et ”klart FN-mandat” for å gripe inn i Syria. Russland og Kina sørger for det.

Eide har helt rett i at det kan stilles spørsmål ved om situasjonen i Syria blir bedre av å ”bombe noen anlegg”. Det er all grunn til å være skeptisk til hva man kan oppnå med bruk av militærmakt generelt, og særlig hvis det blir en aksjon som først og fremst gjennomføres for å vise at man gjør ”noe”. Men Eide har selv understreket at han mener “den røde linjen forlengst er passert” i Syria, at situasjonen er “uakseptabel”, og at det er ”en skandale at FNs sikkerhetsråd ikke har klart å samle seg” fordi det ”allerede er altfor sent, og viktig at man gjør noe”.

Diskusjonen om hva dette ”noe” skal være, er det sentrale. Det er en vanskelig diskusjon. Men det paradoksale er at en slik vurdering av hva man eventuelt kan oppnå med en militær intervensjon ikke har noen praktisk betydning for Norges holdning. Militærmakt er uansett aldri legitimt hvis ikke FNs sikkerhetsråd har gitt et klart mandat. Det følger av det ufravikelige “FN-sporet” Regjeringen holder fast ved.

Det er problematisk, og som regel uakseptabelt, å bruke militærmakt uten en folkerettslig hjemmel. Derfor er FN-sporet fornuftig som en klar hovedregel i utenrikspolitikken. Men den rødgrønne regjeringen har gjort dette til en totalt ufravikelig regel.

Det er lett og tenke seg situasjoner der det ikke er mulig å få FNs sikkerhetsråd til å samle seg om en resolusjon, men der det likevel vil være både legitimt og moralsk påkrevd å bruke militærmakt i en humanitær intervensjon for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter. Etter omstendighetene kan slike aksjoner også være lovlig. Natos aksjon i Kosovo i 1999 manglet for eksempel autorisasjon fra sikkerhetsrådet, og lovligheten av aksjonen er svært omdiskutert. Det forelå i alle fall ikke et «klart FN-mandat». Men det betyr ikke at operasjonen ikke var legitim. Det var tungtveiende moralske og politiske argumenter for å gripe inn og stanse den etniske rensingen av kosovoalbanere. Operasjonens tvilsomme legalitet illustrerer at «FN-sporet» ikke er tilstrekkelig som moralsk rettesnor. Norge deltok som kjent i aksjonen i Kosovo. Skal vi ta Regjeringen på ordet, ville det vært uaktuelt å bidra i en slik aksjon i dag. Det ville også vært uaktuelt for Norge å gjøre noe i tilfellet et nytt Rwanda, der over 800 000 mennesker ble drept i folkemordet i 1994 mens FN-soldatene stod og så på.

Det er på ingen måte opplagt at bruk av militærmakt er riktig løsning i Syria. Men det er forstemmende at den rødgrønne regjeringen igjen har redusert dette til et spørsmål om FN-mandat eller ikke. Det er for det første mulig å argumentere folkerettslig for at en aksjon kan være lovlig også uten en resolusjon om maktbruk fra sikkerhetsrådet (FN-mandat) ut fra læren om humanitær intervensjon, slik regjeringen i Storbritannia nå gjør.

For det andre kan bruk av militærmakt åpenbart være legitimt selv om det ikke foreligger et klart folkerettslig grunnlag. At Norge ikke er bedt om å bidra (ennå) og at dette derfor er et hypotetisk spørsmål, er nok et argument av det formalistiske og unnvikende slaget. Det sentrale prinsipielle spørsmålet er nemlig dette: Kan det tenkes situasjoner der Norge kan støtte bruk av militærmakt uavhengig av FN-mandat? Her finnes ingen mellomposisjon, svaret er enten ja eller nei.

Regjeringens svar er tilsynelatende nei. Det er i så fall en holdning som er moralsk og politisk uakseptabel i møte med virkeligheten. Denne holdningen er faktisk så problematisk at det ikke står til troende at Regjeringen virkelig mener det. Hvis det er slik at Regjeringen i en gitt situasjon faktisk kan støtte militær maktbruk uten et FN-mandat, bør Eide og Stoltenberg innrømme det. Mantraet om det ufeilbarlige ”FN-sporet” har fordummet norsk utenrikspolitisk debatt lenge nok.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 30.8.13.