korrupsjon penger — Image by svklimkin from Pixabay.

Populistenes drømmesituasjon

Det er anklager om korrupsjon, rolleblanding og tegn til systemsvakheter i Norge. Men vi bør holde hodet kaldt.

Publisert: 14. februar 2026

Epstein-filene har kastet også Norge ut i kaos. At det nå granskes grundig, er bra og viser at vi har et demokratisk system som virker.

Når maktmennesker tar for seg av fellesskapets midler, vil det slite på den høye tilliten nordmenn flest har til det politiske og administrative systemet vi har i Norge.

De som nå blåser opp skandalene som rulles opp, kan i enkelte tilfeller selv bidra til å undergrave den tilliten i det norske samfunnet som de hevder å ville beskytte.

Det vi lett kan glemme i stormen, er at det finnes sterke politiske krefter som ønsker alt dette velkomment.

Det viktigste nå er å rydde opp der det faktisk kan finnes korrupsjon og maktmisbruk. Det må frem i lyset – spesielt når det treffer personer eller miljøer med høy tillit. Åpenhet og ansvarliggjøring er ikke en trussel mot institusjonene våre, men en forutsetning for å bevare dem.

Tilliten til politiske og offentlige institusjoner må fortjenes – og den må kontinuerlig fornyes gjennom integritet, kontroll og kritisk offentlighet.

Men det er bare én del av bildet.

Spørsmålet her er, som ofte ellers, å finne et balansepunkt mellom kritikk og edruelighet.

Pressen fortjener honnør for sitt gravearbeid. Det synliggjør den avgjørende rollen mediene har i å avdekke systemsvikt og korrupsjon. Samtidig viser det hvor fritt og uredd pressen kan operere i et velfungerende, liberalt demokrati.

Mediene bør kjenne sitt ansvar og bruke både tid og journalistisk teft på å belyse det store bildet – grundig og nyansert. At Norge scorer helt i toppsjiktet i internasjonale undersøkelser om transparens og antikorrupsjon, bør også være en del av nyhetsbildet. Her finnes flust av fagfolk som kan gi innsikt.

Likevel kommer vi ikke utenom at skandaler ofte er den sterkeste drivkraften i medienes rivaliserende oppmerksomhetskamp. Analyser, kontekst og formidling av mer komplekse sammenhenger vies ikke alltid samme interesse. Det krever ressurser, faglig tyngde og formidlingsevne.

Å rive ned er, her som ellers, enklere – og for mange mer interessant å lese om – enn å forklare sammensatte forhold. Samtidig må en bredere og mer balansert dekning aldri bli apologetisk eller naiv.

Selv om sosiale medier ikke gir et dekkende bilde av stemningen i norsk offentlighet, har de siste ukene innimellom vist noen bekymringsfulle nivåer av sinne. Tonen er skarp, rommet for nyanser virker mindre enn før. Det buldrer og braker fra både venstre og høyre.

Bare det å oppfordre til å holde hodet kaldt – og avstå fra å avsi en kollektiv dom over integriteten i norsk politisk liv – blir av noen oppfattet som svikefullt eller elitistisk, som et forsvar for makten. Mistenkeliggjøring smøres bredt, langt utover det som er rimelig å anta.

Men vi bør holde hodet kaldt, og kanskje også se oss om i verden.

Illiberale bevegelser vokser frem i flere vestlige land, med ledere som Donald Trump og Viktor Orbán. Deres prosjekt handler ikke om å forbedre det liberale demokratiet, men om å omforme det autoritært. Retorikken er effektiv: «Drain the swamp» – forestillingen om at hele det politiske systemet er gjennområttent og må rives ned.

Antidemokratiske krefter er gode historiefortellere. De tegner et bilde av gjennomkorrupte makteliter i liberale demokratier som gjennomgående motarbeider befolkningens interesser. Slike fortellinger har sprengkraft fordi de spiller på reelle frustrasjoner og enkeltsaker som vekker berettiget sinne. I noen land har de også solid rot i virkeligheten.

Det er riktig at korrupsjonsskandaler har preget styringspartier i flere europeiske land gjennom tiår. Men fortellingen om at populistiske og illiberale krefter representerer et renere og mer redelig alternativ, har lite belegg i virkeligheten. Der makten samles rundt sterke menn og svake institusjoner, finner vi kameraderi, korrupsjon og maktmisbruk på et nivå som ikke på noen som helst måte kan måle seg med den norske virkeligheten.

Den kjente amerikanske historikeren Timothy Snyder var nylig på besøk i Bergen, der han deltok i en samtale med Jonas Gahr Støre på Vestlandskonferansen. «Oppløftende å se at både strafferettslige og journalistiske undersøkelser får gå sin gang i Norge. Skandalen er alvorlig, og reaksjonen er tilsvarende alvorlig. Det burde vi alle være like gode til», meldte Snyder på X.

I Bergen advarte også Snyder nordmenn mot å tenke at norsk demokrati ikke kan bli ødelagt. Det har han naturligvis rett i, selv om vi alle kan være enige om at det ikke kommer til å skje i nær fremtid.

Veien til demokratisk forvitring kan skje på forskjellige måter. Systemet kan ødelegge seg selv og råtne på rot, gjennom for eksempel korrupsjon og fremmedgjøring av befolkningen. Men det kan også males sakte i stykker og ødelegges av andre. Gjennom hybridkrig, sosiale medier, spredning av misnøye og antagonisme som ikke stemmer med virkeligheten

Likhet for loven er ikke et brudd med norsk tradisjon, det er en bærebjelke i den. Institusjoner og rettsstat må forsvares nettopp når følelsene er i kok.

Å erkjenne feil og slå ned på misbruk er avgjørende. Men å slå fast at hele systemet er korrupt, er noe helt annet – og langt farligere.

Teksten er publisert i Dagsavisen 12.2.2026.