Danmarks regjering — Wikipedia/ Kefr4000 – CC BY-SA 4.0

Demokrati

Lilla front mot tuttifrutti

Danmark tipper mot rødt, men det virker som statsminister Mette Frederiksen foretrekker lilla. Dansk venstreside er enda mer tuttifrutti enn det Jonas Gahr Støre må stri med. Frederiksen er heller ikke alene i et Europa der populister til høyre og venstre ligner stadig mer på hverandre.

Kjetil Wiedswang

Publisert: 13. mars 2026

Spenningen ble utløst rett før klokken ett om morgenen 2. november 2022. Det var opptelling etter det danske folketingsvalget. Spenningen hadde økt utover kvelden. Rødt flertall på valgdagsmålingene hadde skiftet til blått etter hvert som opptellingen gikk frem. På Christiansborg, Folketingsbygningen der de store partiene holder valgvaker i hvert sitt rom, ble stemningen stadig mer intens.

Så kom resultatet fra de siste to valglokalene i København, og jubelen gikk i taket i Fællessalen, der et par hundre socialdemokrater holdt sin samling: Det borgerlige forspranget var hentet inn. Socialdemokratiet hadde tatt det siste mandatet. «Rød blokk» hadde seiret.

Venstresidens nedtur kom nesten umiddelbart.

Mette Frederiksen, som hadde vært statsminister siden 2019, ga før natten var over beskjed om at hun tross den røde seieren ville søke regjeringssamarbeid «over midten», med ett eller flere borgerlige partier. Det var krisetid. Det var dette landet trengte, mente hun.

Det røde flertallet var altfor skjørt og avstanden mellom partiene for stor.

– For mitt og dermed Socialdemokratiets vedkommende er det godt nok langt fra oss og ut til Enhedslisten [omtrent tilsvarende Rødt i Norge]. På noen svært avgjørende, vitale områder er uenigheten meget, meget stor, sa hun senere.

Danmark fikk en regjering der Frederiksen ble statsminister for en koalisjon bestående av Socialdemokratiet, partiets tradisjonelle motstander, borgerlige Venstre og det ferske partiet Moderaterne, ledet av tidligere Venstre-leder og statsminister Lars Løkke Rasmussen.

Mislikt, men…

Det gikk ikke veldig bra. Frederiksen måtte slite med ettervirkningene av «minkskandalen» fra hennes første regjeringsperiode, der 15 millioner mink ble avlivet uten juridisk grunnlag og SMS-meldinger fra statsministeren om saken ble slettet på mystisk vis. Avskaffelsen av fridagen store bededag, for å spare penger til militær opprustning, var mektig upopulær. Etterretningssjef Lars Findsen ble i 2021 først suspendert for å ha gitt uriktige opplysninger, deretter arrestert og siktet for spionasje – før hele saken plutselig ble droppet av regjeringen.

Koalisjonsregjeringen har vært under nær sammenhengende politisk ild fra høyre og venstre. Som nesten hver eneste europeiske regjering har Frederiksens kabinett fått ansvar for manglende vekst og stagnerende levestandard. De blå har ropt på skattelettelser, de røde på kamp mot økende forskjeller. Meningsmålingene har vært elendige.

Donald Trumps trusler om å overta Grønland ga riktignok en opptur på meningsmålingene for Frederiksen og utenriksminister Lars Løkke Rasmussen: Begge har opptrådt kompetent og klart. De siste målingene viser likevel at regjeringspartiene Venstre og Socialdemokratiet går mot sine dårligste resultater på hundre år.

Da Mette Frederiksen utlyste nyvalg den 24. mars i år, så det først ut som eksperimentenes tid var over. Velgerne ville vende tommelen ned for et mislykket eksperiment. Danmark ville få mer normale politiske tilstander, med klare politiske alternativer.

Bortsett fra følgende: Tross all støy viser en meningsmåling fra byrået Verian at en sentrumsregjering er det mest populære alternativet. 33 prosent foretrekker en ny sentrumsregjering etter folketingsvalget. 27 prosent vil ha en ren blå regjering. 23 prosent en ren rød regjering. 16 prosent vet ikke.

En ny normal

Politikerne bidro så til tvilen. Mette Frederiksen har ført en valgkamp der hun har fristet med noen røde markeringssaker, som gjeninnføring av formuesskatt, økt bemanning i barneskolen og forbedret pensjon. Målet har tilsynelatende vært å lokke tilbake velgere fra Socialistisk Folkeparti, som har hatt klar fremgang på målingene.

Men hun har også sagt at både en sentrumsregjering og en rød regjering er mulig etter valget. Ingen av de store løftene er kommet med noen garanti eller ultimatum, naturlig nok ettersom de ikke vil bli gjennomført av dagens regjering.

Venstres statsministerkandidat Troels Lund Poulsen har vært omtrent like vag. Partiet har levert forslag om å bedre forholdene for små og mellomstore bedrifter, men sjelden brukt opposisjonslederes vanligste metode: å dundre mot den sittende regjeringen. Det er naturlig nok, ettersom han selv er forsvarsminister i denne regjeringen. Også han holder åpent for en fortsatt lilla regjering.

Det er forståelig. Hverken rød eller blå blokk er særlig til blokker – det er enda mer tuttifrutti enn på våre kanter. Det er ti partier i Folketinget i dag; hvis de siste meningsmålingene slår inn, kan det bli tolv.

En lilla samling er heller ikke lenger noe europeisk unntak.

Tyskland, Østerrike, Luxembourg og Romania har lilla regjeringer, samlinger over midtstreken. Frankrike valgte og gjenvalgte Emmanuel Macron som president fra et nystiftet sentrumsparti.

Europaparlamentet har i årtier vært dominert av en uformell allianse mellom sosialdemokratene og EPP. Ved siste valg mistet de flertallet de har hatt sammen, hvilket har gjort parlamentet mer uforutsigbart.

Bakteppet er klart. De tradisjonelle styringspartiene, rett til høyre og venstre for sentrum, har falt tilbake gjennom de turbulente tiårene etter årtusenskiftet, mens fløypartier har vunnet frem.

Likere enn de tror

Den politiske avstanden mellom de krympede maktpartiene er ofte mindre enn til de høyrøstede utfordrerne som gir enkle svar på vanskelige spørsmål. Det er den politiske hesteskoen, der fløypartiene ender med felles standpunkter med ulikt utgangspunkt.

Populistene på høyre og venstre fløy ligner hverandre mer enn de vil innrømme, skriver The Economist 5. mars. I Storbritannia er partiet Reform UK på ytre høyre fløy størst på meningsmålingene. 26. februar vant en kandidat fra det venstrepopulistiske partiet De grønne et suppleringsvalg i Manchester, en krets Labour hadde holdt i over hundre år. På målingene er de to fløypartiene større enn Labour og de konservative til sammen, noe som kan gi dramatiske valgeffekter i et valgsystem med enmannskretser.

Riktignok sier Zack Polanski, lederen for De grønne, at Reform-sjefen Nigel Farage er fascist, mens Farage mener at Polanski er en galning støttet av heroin-røykere. Men samtidig: Fløypartienes velgere er gjennomgående fattigere sammenlignet med dem som stemmer på de tradisjonelle maktpartiene Labour og de konservative. Færre fløyvelgere eier egne boliger. Begge grupper er økonomisk misfornøyde: De grønne fordi universitetsutdannelsen ikke har gitt dem de trygge middelklassejobbene de hadde regnet med, Reform-velgerne fordi de forholdsvis godt betalte industrijobbene er forsvunnet. Begge grupper misliker globalisering, multinasjonale selskaper og til dels EU.

Begge grupper mener dessuten at det er «noen andre» som har skylden for deres egen dårlige økonomi. De grønne mener det er de grådige rike. Reform peker på innvandrerne.

I Danmark vil velgerne avgjøre. En klar seier for de røde eller blå kan gjøre Frederiksen eller Poulsen til statsminister. Blir det et nytt tilnærmet uavgjort resultat, med sentrumspartiet Moderaterne på vippen, kan det ende i lilla igjen.

Dagens partimønster, oppdelingen i «høyre» og «venstre», oppsto under den franske revolusjonen, ut fra hvor rojalister og revolusjonære satte seg i nasjonalforsamlingen. Det er en stund siden. I det 21. århundret splitter utdannelse, alder, geografi og kultur mer enn tradisjonelle klasseskiller. Et nytt og annerledes politisk landskap kan være i ferd med å gro frem.