Utenrikspolitikk

Kinesisk kattepine

Kanskje er Norges veivalg overfor Kina et uttrykk for at norske diplomater og politikere tror de har flere strenger å spille på enn de normative, skriver Nikolai Hegertun.

Nikolai Hegertun

Publisert: 15. juli 2017

Forholdet til Kina er et av de virkelig store dilemmaene i norsk utenrikspolitikk. Det er et dilemma vi aldri vil finne en god løsning på.

I anledning G20-toppmøtet i Tyskland har SV-leder Audun Lysbakken kritisert norsk utenrikspolitikk for å være uklok og lite nytenkende. Utenriksminister Børge Brende og Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide rykket raskt ut og understreket at dette ikke er tiden for brudd og endringer.

Brende og Eriksen har utvilsomt historien på sin side: norsk utenrikspolitikk ligger stort sett fast. Norge er et lite land i en stor og uforutsigbar verden, noe som innebærer at de reelle utenrikspolitiske valgmulighetene er få. Norge trenger handel, stabilitet, venner og et folkerettslig rammeverk som en garanti hvis det skulle røyne på.

I den nye – og relativt korte – stortingsmeldingen om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er det derfor ikke overraskende at ordet «samarbeid» forekommer hele 154 ganger: det en rikholdig variasjon av «felles løsninger», «europeisk samarbeid», samarbeid i Norden, samarbeid mellom «kyststater», med Russland (så godt vi kan), «tettere samarbeid med Sverige og Finland», «etterretningssamarbeid», «fellesprosjekter», forsvarssamarbeid, «felles spilleregler» – og selvsagt «sterkt transatlantisk samarbeid». Som under Den kalde krigen handler det om å gjøre «flaggborgen» så bred som mulig.

Som Anders Haugseth har skrevet i Minerva er meldingen først og fremst en stadfestelse av «business as usual» – ikke en reell diskusjon om dilemmaer og veivalg.

Verden har ikke gått av hengslene

Og slik må det nok være for en liten og rik stat med mye å tape på svekket internasjonalt samarbeid. Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske kurs ble staket ut i en tid der USA har konsolidert sin posisjon som global hegemon, Europa fremsto samlet, det multilaterale samarbeidet hadde oppnådd mer enn noensinne og stormakter som Russland og Kina virket fremmed for dypere samarbeid.

Det er likevel tegn til at disse grunntrekkene ved vårt globale system kan være i ferd med å endres: etter en periode med en unipolar verden, der USA har ledet an, har vi gått mot et mer multipolart system med flere maktsentre. Kanskje er det mer uenighet mellom tradisjonelle allierte om betydningen av internasjonale institusjoner som FN og NATO, og fremveksten av populistiske bevegelser kan true konvensjonell tenkning om demokrati, menneskerettigheter og rettsstat.

Men selv om man stadig hører at «verden er i sterk endring», er det likevel ikke sikkert at lille Norge skal kaste sine eksisterende strategiske oppskrifter over bord av den grunn. Påstander om at «verden er i rask endring» er som regel noe politikere – enten de kommer fra høyre eller venstre – sier for å legitimere en nyorientering av politikken i tråd med deres behov og ideologiske ståsted. Interessant nok blir enhver ny endring i verden ofte et tolket som et argument for å forme politikken i tråd med de løsninger enkelte poliske miljøer har frontet i flere tiår. Men mens mediene lever av spissformuleringer forblir de internasjonale maktstrukturene nokså seiglivede. At EU har gått fra en tilsynelatende krise og mulig oppløsning, til hva som ser ut som en styrket posisjon på noen få måneder bør virke dempende på de som snor seg etter nye løsninger i utenrikspolitikken.

Med andre ord: det aller meste ligger fortsatt fast.

Ambivalensen knyttet til Kina

Men det er ett område Norges usvikelige samarbeidslinje kan få store konsekvenser: Kina. I den nevnte stortingsmeldingen er ambivalensen knyttet til Kina nokså følbar – selv om den dempes av et diplomatisk språk. På den ene siden er Kina en samarbeidspartner i fredsoperasjoner, i spørsmål om Arktis og i internasjonalt utviklingssamarbeid. På den andre siden ligger det en illevarslende bekymring i Kinas økende appetitt på militær makt, regional innflytelse og konkurranse med USA. Likevel omtales Norges normalisering av forholdet til Kina som en «milepæl» som «gir mulighet for dialog på en rekke områder av betydning for Norge».

Det er én måte å se det på.

Det tok nemlig ikke lang tid før Norges normaliserte forhold til Kina ble en politisk verkebyll på hjemmebane. I spørsmålet om en eventuell frigivelse av den kreftsyke kinesiske dissidenten og Nobelprisvinneren Liu Xiaobo har regjeringen vært stum. Naturligvis. Norge har i seks år jobbet hardt for å komme seg ut av den kinesiske fryseboksen, og vil selvsagt strekke seg langt for å unngå å bli dyttet inn igjen. Den noe ensidige felleserklæringen Norge og Kina fremla i forbindelse med normaliseringen i fjor, understreker at Norge ikke skal støtte handlinger som undergraver Kinas kjerneinteresser – noe en kritisk reaksjon fra Norge vedrørende Liu Xiaobo nettopp vil kunne tolkes som.

Kilen mellom interesser og verdier

Det er likevel et betydelig press på at Norge skal «gjøre noe!». Foruten menneskerettighetsforkjempere og aktivister har også AP, SV, KrF og Venstre uttalt seg kritisk om Norges taushet. Avstanden mellom regjeringens og opposisjonspartienes oppfatning av denne saken står i sterk kontrast til den utenrikspolitiske konsensus som ellers preger norsk politikk. Trolig anser regjeringen det normaliserte forholdet til Kina som helt avgjørende for norske interesser, men opposisjonen anser det – og konsekvensene det får – som en skamplett for Norges integritet. Det er selvsagt et åpent spørsmål om opposisjonspartiene ville håndtert det særlig annerledes om de selv satt i regjering.

Spenningen viser tydelig at å forfølge norske interesser og å fremme våre verdier ikke alltid er det samme – Kina har satt en kile mellom de to. Men nettopp derfor er det interessant å se for seg hva som hadde vært de praktiske konsekvensene av om Norge «gjorde noe!» (les: kritiserte behandlingen av Liu Xiaobo).

Hadde en reaksjon og kritikk fra Norge endret noe som helst for personen Liu Xiaobo? Tvilsomt. Hadde det fått konsekvenser for andre menneskerettighetsforkjempere i Kina? Kanskje, men det er også tvilsomt, og det er uklart om dette hadde blitt til det bedre eller det verre for andre dissidenter. Hadde Norge havnet i fryseboksen igjen? Trolig. Hadde vi følt oss litt bedre? Ja. Hadde det styrket Norges image som en liten og snill elev i det globale klasserommet? Kanskje, men for virkelig å endre oppfatningen av Norge burde vi nok også tatt tak i en del andre dilemmaer som preger Norges avtrykk i verden, som blant annet deltakelse i militære intervensjoner, forholdet til Dalai Lama, oljeproduksjonen og våpeneksport.

Kina forsvinner ikke

Sett i lys av en slik analyse er det godt mulig at Liu Xiaobo-saken handler mye om oss selv. Det norske selvbildet lider under en kollektiv kognitiv dissonans som kommer til uttrykk i forholdet til Kina, og det kommer til å forbli en kattepine for enhver regjering de neste årene. Kina forsvinner ikke og norske politikere er nødt til å finne en omforent strategi – istedenfor å bytte på å være den moralsk overlegne hver gang man er i opposisjon – og den pragmatiske ryggesløse hver gang man har makt. Men spørsmålet er også hva en mer kritisk linje overfor Kina i praksis vil medføre – utover et lettere politisk klima på hjemmebane.

Regjeringen og Utenriksdepartementet anser tilsynelatende relasjonen til Kina som viktigere enn friksjonen den skaper «hjemme». At opposisjonen derimot har sine øyne festet til den hjemlige debatten er ikke overraskende, det er den naturlige arbeidsdelingen. Likevel kan det godt være at opposisjonens krav om en mer verdiforankret og prinsippfast linje vil kunne tjene Norges utenrikspolitiske interesser på lengre sikt. Som en liten stat er det som regel på den «normative» banehalvdelen vi har hatt en mulighet til å skille oss ut. Denne rollen blir nok umulig å spille om Norge ikke kan si noe som helst i denne saken. Og selv om regjeringen sa noe ville det trolig ikke vært nok til å dempe kritikken på hjemmebane. Alt mellom fortielse og en prinsipielt formulert kritikk ville nok ha blitt tolket som en innrømmelse overfor vår autoritære samarbeidspartner i Øst.

Norge: mer enn bistand og verdier

Men den norske posisjonen i verden er i endring. Norge er etter hvert blitt en ikke ubetydelig finansiell aktør på den globale scenen. Norge som den verdibaserte «humanitære stormakten» vokste frem i en tid da vi fortsatt var en mer tradisjonell småstat – men dette er ikke lenger situasjonen. Som NUPI-forsker Morten Bøås har påpekt: det har aldri før eksistert et lite land, i utkanten av verdenssystemet som har kontrollert så mye av verdens samlede verdier. Norge har investeringer og næringsliv over hele verden, og det er nok en illusjon å tro at dette ikke vil lede til uløselige dilemmaer mellom Norges verdier og interesser. Ligningen vil ikke alltid gå opp.

Kanskje er Norges veivalg overfor Kina et uttrykk for at norske diplomater og politikere tror de har flere strenger å spille på enn de normative. Det vil i så fall medføre en ømtålig justering av det norske selvbildet – som fortsatt hviler trygt på verdiene – og det kan koste Norge rollen som den nær interesseløse verdiforkjemperen i internasjonal politikk.

En forkortet og oppdatert versjon er publisert hos NRK Ytring 14.7.17.

Publisert: 17. august 2023