Buridans esel ved valgurnen

Norsk politikk er navlebeskuende, og det nesten totale fraværet av utenrikspolitiske spørsmål er bemerkelsesverdig. Debatten føres i liten utstrekning med en bevissthet om at det finnes en verden utenfor Norge. De politiske spørsmålene jeg mest savner i valgkampen, handler om en prinsipiell forståelse av politikkens grenser og av vårt ansvar for fremtidige generasjoner, skriver Lars Fr. H. Svendsen i Information.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 8. september 2013

Av Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi, Universitetet i Bergen og tankesmien Civita

Et filosofisk paradoks som går tilbake til Aristoteles, og som ble gjenoppdaget av middelalderens logikere, kalles ”Buridans esel”: Et sultent esel står like langt fra to identiske høysåter. Nettopp fordi de er identiske, har eselet ingen grunn til å velge den ene høysåten fremfor den andre og blir derfor stående og sulte i hjel. Jeg frykter at jeg vil være i en lignende situasjon når jeg skal gå til valgurnen den 9. september; at jeg simpelthen vil bli stående foran stemmesedlene uten å finne noen overbevisende grunn til å stemme på ett parti fremfor et annet, og at jeg ikke har fått lagt noen seddel i en konvolutt før stemmelokalene stenger. Hva skal man stemme i et valg som ikke synes å spille noen rolle?

I Norge er det totalforbud mot politisk TV-reklame, men de utallige TV-debattene fyller den politiske reklamens funksjon, for reklamen handler i dens vesen ikke om annet enn å skape en forestilling om kvalitative forskjeller der de i realiteten ikke finnes. Partiene forsøker selvsagt å overbevise velgerne om at dette valget er umåtelig viktig, at vi står overfor et veiskille hvor det avgjøres hvilken retning dette landet skal gå i, men når man leter etter substansielle forskjeller i politikken som tilbys, er det ganske åpenbart at så ikke er tilfelle. Norsk politikk karakteriseres av et underskudd på reelle forskjeller, og det vanskeliggjør et rasjonelt valg, fordi slike valg forutsetter bevissthet om forskjeller.

Slike forskjeller kunne for eksempel vært tydeliggjort gjennom klare ideologiske standpunkter, men flere av partilederne har understreket at det er lite rom for ideologi i dagens politikk. For de av oss som er opptatt av ideologiske spørsmål, er det en smule forstemmende. De siste årene har den ideologiske debatten blomstret i Norge, og det er bemerkelsesverdig at politikerne i det vesentlige er fraværende i denne debatten. Begreper som frihet og personlig ansvar er knapt å spore i politikernes debatter annet enn som floskler, der de er tømt for substans og uten nevneverdige konsekvenser for politikkutformingen. Det finnes ingen virkelig store saker som splitter det politiske landskapet. I norsk politikk er det uhyre trangt i et pragmatisk sentrum. Det er liten vilje, og muligens også evne, til å tenke prinsipielt. Politikerne vet stort sett hva de er for eller mot, men formidler i liten utstrekning noe reflektert om hvorfor. Og det de er for, er i det vesentlige Norge akkurat slik det er.

En av årets mest leste romaner i Norge, er Fyrsten av Henrik Langeland, som er en oppfølger til romanen Wonderboy. I Fyrsten er bokens hovedperson blitt PR-rådgiver, og hans ambisjon er å føre partiet Høyre til valgseier i 2013. Slagordet han formulerer for partiets reklamekampanje er ”Et nytt Norge”. Ville en visjon om et nytt Norge vunnet gjenklang i den virkelige valgkampen? Høyre har ikke gått så langt som til å love et nytt land, men nøyer seg med ”nye ideer og bedre løsninger”. Det de tilbyr, er ikke så mye nytt, men snarere mer av det samme. Og det synes å fungere for velgerne. Arbeiderpartiet lover også mer av det samme, men det fungerer ikke så godt for velgerne, muligens fordi velgerne tror at partiet vil levere akkurat det samme, snarere enn mer av det samme.

Det velgerne ønsker, er ikke noe nytt, men mer. Der andre land har en finanskrise, har vi i Norge en forventningskrise. Det forventes at det i realiteten ikke finnes noen knapphet i velferdsgoder. Den jevne norske borger har selvsagt trukket et av verdenshistoriens største vinnerlodd, men likevel er det en misnøye med at lotterigevinsten ikke var enda større. Alexis Tocqueville beskriver en besynderlig melankoli som ofte hjemsøker borgerne i demokratiske land midt i deres overflod. Få steder passer denne diagnosen bedre enn på Norge.

Velferdspolitikken okkuperer hele horisonten i dette valget, og partiene strides primært om hvem som kan tilby mest. Politikerne har ikke videre lyst til å legge vekt på at det faktisk er en knapphet i ressursene, selv i et land med en økonomi som Norges. En vanlig formulering er: ”Det er en skam at … i verdens rikeste land.” I en TV-debatt tidligere i år, utbrøt en representant for Fremskrittspartiet: ”Folk dør på sykehusene!” Ja, selvsagt gjør de det, er man fristet til å påpeke. Selv ikke oljeformuen vår kan forhindre at mennesker faktisk dør.

Lederne av de største partiene sier knapt et ord man kan være uenig i. Det første retoriske bud er at man for all del må unngå å si noe som kan støte bort én eneste potensiell velger. Offensive utspill, der man aktivt går inn for å vinne noen velgere vel vitende om at man også vil miste noen, er stort sett fraværende. Derfor klumper alt seg i en formløs midte. Det er følgelig ingen begeistring å spore hos velgerne, og for hva skulle de egentlig begeistres av?

Visjoner og langsiktighet glimrer stort sett med sitt fravær. Den politiske retorikken er mindre basert på positive mål om å bringe samfunnet fremover enn på skremsler om hvilke ulykker som vil ramme befolkningen dersom ”de andre” har makten. Litt retorisk ild pumpes bare inn i apokalypsens form. Alle partier advarer mot hvor forferdelig galt det vil gå, hvis regjeringsmakten skulle tilfalle ”de andre”. Politikken preges av en ”fryktens konservatisme”, hvor det synes å være forutsatt at det beste vi kan oppnå, er å opprettholde det samfunnet vi har i dag.

Norsk politikk er uhyre navlebeskuende, og det nesten totale fraværet av utenrikspolitiske spørsmål i dette valget er bemerkelsesverdig. Den politiske debatten føres i liten utstrekning med en bevissthet om at det finnes en verden utenfor Norge. De politiske spørsmålene jeg mest savner i valgkampen, handler om en prinsipiell forståelse av politikkens grenser og av vårt ansvar for fremtidige generasjoner. Politikken karakteriseres i det vesentlige av at partiene løper etter de samme velgerne i de samme sakene, og der kommer ingen av disse spørsmålene særlig høyt opp på listen. Partiene overbyr hverandre i å tilby ulike goder til borgerne med den følge at politikken griper sterkere inn i nær sagt ethvert aspekt av våre liv. Fremtidige generasjoner kan ikke stemme ved dagens valg, og derfor tillegges deres interesser ikke nevneverdig vekt.

Miljøpolitikk har ikke stått sentralt i valgkampen, men vi har fått et nytt miljøparti: Miljøpartiet De Grønne. Et vel så stort problem er at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig på sikt. Oljefondet vil i liten utstrekning bidra til å løse problemet. Vi har et handlingsrom i dag, men ingen partier ønsker å støte noen av dagens velgere fra seg ved å foreta innstramminger som vil komme fremtidige generasjoner til gode. I den grad en betydelig konfliktlinje er i ferd med å vokse frem i norsk politikk, går den ikke mellom høyresiden og venstresiden, men mellom de eldre og de yngre. De yngre ser med stadig større skepsis på den gigantiske regningen som sendes videre til dem. Særlig de borgerlige ungdomspartiene har vært opptatt av denne problematikken, men moderpartiene har ikke villet ta den opp. Her har kanskje ungdomspartiene fanget opp en begynnende trend: Samtidig som vi har den nevnte ”forventningskrisen” sier også en stadig større del av befolkningen at det må foretas kutt i velferden.

Finnes det så ingen lyspunkter i norsk politikk? Norsk politikk må sies å være ganske kunnskapsbasert. Det faktum at det, alt i alt, spiller liten rolle hvem som vinner valget, vitner om et stabilt demokrati med lite sosial friksjon. Å ha en så dørgende kjedelig politikk som vi for tiden har i Norge, er i realiteten et luksusproblem.

Sosialismen er langt på vei utradert i norsk politikk, og vi kan se den samme blågrønne trenden som andre europeiske land. Det vil knytte seg litt spenning til om noen av de mindre partiene – særlig Sosialistisk Venstreparti – vil falle under sperregrensen på fire prosent, og om Miljøpartiet De Grønne vil klare å komme over denne grensen, men det vil knapt ha konsekvenser for hvilken politikk som føres de neste fire årene.

Gitt meningsmålingene vi har sett i lang tid, blir det et regjeringsskifte etter dette valget. Det skyldes ikke at folket er spesielt misfornøyd med regjeringen Stoltenberg og heller ikke at det skulle være noen stor entusiasme for en Solberg-regjering, men simpelthen at folk er litt lei av regjeringen vi har hatt i åtte år. Solberg-regjeringen vil i det vesentlige bli mer av det samme, bare med noen nye ansikter. Det kan være fristende å si at valget utelukkende vil innebære at et slitent, kompetent mannskap erstattes av et litt mindre slitent og muligens litt mindre kompetent mannskap. Men det er selvsagt mulig at den nye regjeringen vil gjennomføre viktige reformer som ikke er drøftet i valgkampen.

Når jeg går til valglokalet på mandag, håper jeg at jeg har klart å øyne noen positive grunner til å stemme det ene snarere enn det andre, men frykter at jeg vil bli stående handlingslammet, som Buridans esel.

Innlegget er publisert i den danske avisen Information 7.9.13.