Vil USA noen gang kunne enes igjen?

Kan et så splittet land finne sammen igjen, uansett hvem som vinner presidentvalget i USA i november?

Publisert: 27. september 2020

Demokrater og republikanere står mot hverandre i den amerikanske presidentvalgkampen, som preges av sterk partiidentitet og ideologisk konflikt.

Mens demokratenes forrige president, Barack Obama, gikk til valg på at «det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika, det finnes bare et Amerikas forente stater», har republikaneren Donald Trump brukt sine fire år som president til å skape et inntrykk av det stikk motsatte. Hans mål har tilsynelatende vært å provosere frem en grunnleggende skillelinje i amerikansk politikk, mellom de som er med ham og de som er mot ham.

Kritikk og provokasjon. Det er i første rekke her Trump skiller seg fra sine republikanske forgjengere. I 2016 kopierte han riktignok Ronald Reagans slagord fra 1980 om å gjøre Amerika stort og mektig igjen, men måten han har vist dette på er veldig forskjellig fra den langt mildere Reagan. For ikke å snakke om Reagans etterfølger, George H. W. Bush, som i 1988 gikk til valg på «En snillere, mildere nasjon», og hans sønn igjen, George W. Bush, som søkte gjenvalg på «Et tryggere og mer håpefullt Amerika» i 2004.

Trump har aldri lagt skjul på at han først og fremst fremstår som en kritiker av sine politiske motstandere, og at hans rolle ikke er å overtale velgerne til å følge sin politikk, men snarere å provosere motstanderne så de skremmer velgere over til ham og det republikanske partiet. Han lyktes med dette i 2016, antagelig fordi hans motstander Hillary Clinton i for stor grad representerte en politisk, sosial og kulturell elite som folk flest ikke kunne identifisere seg med. Men, som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama sa da han besøkte Norge i februar i år: «Jeg kan forstå at folk stemmer på Trump, men jeg forstår ikke at så mange ser ut til å elske ham».

Identitet og irritasjon. Det gjør de antagelig fordi Trump er en reaksjon på en politisk utvikling i USA som har gått i feil retning for mange mennesker. Men, som journalist Anders Todal Jensen i Dag og Tid har påpekt, er ikke Trump-velgerne bare voksne hvite menn som har mistet arbeidet sitt i industrien på grunn av globaliseringen, slik det ofte fremstilles som. Dette er én av Trumps velgergrupper, en svært viktig en, men vi må ikke glemme at mange av de lavest lønnede og arbeidsledige i USA er afro- og latinamerikanere, og de stemmer på demokratene. De som klarest støttet Trump fremfor Clinton i 2016, var de som ser på seg selv som kristne og som lever i ekteskapelige forhold. Det viser undersøkelser gjennomført av Pew Research Center i USA.

På motsatt side har det demokratiske partiet klart å mobilisere velgergrupper som i langt større grad er opptatt av det som er blitt kalt identitetspolitikk i USA, for eksempel etniske og seksuelle minoriteter, samtidig som det har gått sterkt frem blant høyt utdannede og velstående amerikanere de siste årene. Kvinner og yngre velgere stemmer også mer demokratisk enn menn og eldre velgere, og det er ikke tvil om at Trump i denne sammenheng spiller på en viss irritasjon hos de tradisjonelle hvite mannlige arbeider- og middelklassevelgerne som føler seg sviktet av demokratene.

Stabilitet og isolasjon. Hvis Donald Trump taper årets presidentvalg, er det antagelig fordi hans personlige stil blir for drøy for mange av de republikanske velgerne. Men hans isolasjonistiske linje og motstand mot internasjonale handelsavtaler og lignende, kombinert med ideen om at Amerika må gjøres stort og mektig igjen, er ikke noe nytt i det republikanske partiet. Heller ikke at USAs posisjon i det internasjonale samfunnet først og fremst handler om nasjonal selvråderett, og evnen til å få den amerikanske økonomien på fote igjen, gjennom å skape nye og lønnsomme arbeidsplasser i USA.

Som for de høyrepopulistiske partiene i Europa som har gjort gode valg de siste årene, var fremmedfrykt og skepsis mot globalisering og fremmedgjøring, samt deportasjon av ulovlige immigranter med på å bringe Trump til makten i 2016. Potensialet for at dette kan skje igjen er stort også i år, ikke minst fordi partiidentifikasjon og sakseierskap er en viktig ingrediens i amerikanske presidentvalg. I 2016 sa godt over 90 prosent av de to partienes velgere at de følte sterk grad av partitilhørighet, og derfor stemte på deres partis presidentkandidat.

Store ideologiske forskjeller. Den samme splittelsen viste seg når det gjaldt ideologiske forskjeller på 10 grunnleggende politiske verdispørsmål knyttet til rase, homofili, miljø, utenrikspolitikk og et sosialt sikkerhetsnett i valget i 2016. Blant de som uttrykte at de stod for liberale verdier i disse spørsmålene stemte 95 prosent på Clinton og bare to prosent på Trump, mens det blant de konservative på motsatt side var 98 prosent som stemte for Trump og mindre enn en prosent for Clinton. Kan et så splittet land finne sammen igjen, uansett hvem som vinner presidentvalget i USA i november?

Artikkelen er publisert i Varden 24.9.2020.