USA

Obamas to muligheter

Obama innser behovet for reformer av det amerikanske trygdesystemet og de føderale helseprogrammene, og utfordrer dermed sine partikolleger som hittil har vist liten vilje til å gripe fatt i disse problemene. Når det gjelder inntektssiden, svikter dømmekraften. Demokratene ønsker å heve skattene for de med høyest inntekt. Obama holder fast ved at middelklassen skal vernes. Dette er urealistisk, skriver Marius Gustavson hos E24.

Marius Gustavson

Publisert: 13. september 2011

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Det amerikanske arbeidsmarkedet har stagnert. Siste tall viser null vekst i sysselsettingen. Dette er dårlig nytt for president Obama, som presenterte sin tiltakspakke for Kongressen forrige uke.

Blant virkemidlene var som forventet videreføring av kutt i enkelte skatter (med noen utvidelser) og forlengelse av trygdeutbetalinger til de som er langtidsledige. Andre tiltak er investeringer i infrastruktur og midler til å ruste opp den offentlige skolen.

Det var lite nytt i forslagene, men noen ble nok overrasket over størrelsen på prislappen – rundt 450 milliarder dollar, hvilket tilsvarer ca. 3 prosent av BNP.

En tiltakspakke for å stimulere forbruk, produksjon og sysselsetting er sårt tiltrengt i en økonomi som synes å ha stagnert og som står i fare for ny resesjon. Kongressen har imidlertid vedtatt kutt tilsvarende 1,7 prosent av BNP for neste år. Og investeringsbanken Goldman Sachs har beregnet at kun 75 prosent av tiltakspakken kan settes ut i livet i 2012. Dermed står man igjen med stimulering rundt en halv prosent av BNP.

Man må også ta med i beregningeninnstramminger på delstatsnivå. Summen av offentlige budsjettiltak vil med det si en moderat innstramming – og det i en alvorlig økonomisk krise. Og dette er bare hvis pakken blir vedtatt. Uten pakken blir innstrammingene kraftigere.

Det kan bli vanskelig å få gjennom deler av pakken i Kongressen, spesielt de tiltakene som dreier seg om statlige investeringer. Det er synd, fordi bruk av penger til å ruste opp infrastruktur er uten tvil det som vil gi størst virkning – slik jeg har kommentert tidligere. Det ville riktignok ha krevd beløp som er langt større enn det som ligger inne i Obamas forslag.

Skattekutt har begrenset virkning fordi husholdningene er nødt til å bygge ned gjeld. Det er derfor avgjørende at staten øker sin gjeld midlertidig slik at man unngår en sammentrekning av samfunnets samlede pengebruk. Offentlig sektor kan ikke redusere sin gjeld samtidig med privat sektor. Det vil skape krise, slik vi også vil se i Europa.

Den andre utfordringen myndighetene står overfor er paradoksalt nok det motsatte, nemlig hvordan redusere statens utgifter over tid. Årsaken er en aldrende befolkning og uinndekkede forpliktelser til velferd. Selv om disse problemene ligger lenger fram i tid, er det viktig å gripe fatt i dem nå for å opprettholde tilliten til statsfinansene.

Administrasjonen vil neste uke legge fram forslag til hvordan jobbpakken skal finansieres gjennom kutt i statens utgifter over en tiårsperiode. Dette kommer på toppen av de 1.500 milliardene i kutt som ble vedtatt av Kongressen under forliket om gjeldstaket.

Når det gjelder inntektssiden, svikter dømmekraften. Demokratene ønsker å heve skattene for de med høyest inntekt. Obama holder fast ved at middelklassen skal vernes. Dette er urealistisk. De rike er for få til at det kan gi noe stort bidrag til budsjettet. Middelklassen må betale mer i skatt i framtiden.

Det er slående hvor stort gapet er mellom de tjenester og ytelser den amerikanske befolkningen forventer fra myndighetene og hvor lite de er villig til å betale for det.

Det viktigste på kort sikt er imidlertid å forhindre ny svikt i etterspørselen som følge av gjeldsproblemene i privat sektor. Som forklart tidligere skaper gjeldsoverhenget til husholdningene dempet pengebruk og «japanske» tilstander.

Det er kun to ting myndighetene kan gjøre for å bøte på denne situasjonen. Det ene er å endre vilkårene for tilbakebetaling av gjelden, a la det man har gjort med greske myndigheter. Men det er langt vanskeligere å få til når det er snakk om hundretusener av husholdninger enn en enkelt statsmakt.

Det andre tiltaket er økt statlig gjeldsopptak. Målet med en slik manøver bør først og fremst være å stabilisere pengebruken, men dette vil bli vanskelig med dagens Kongress.

Innlegget er publisert på E24.no 13. september 2011.