Statsmannen Napoleon

Hvem var han, mannen som erobret nær sagt hele det europeiske kontinentet? Vi må se til institusjonene han etterlot seg, snarere enn slagmarkene han erobret, om vi vil forstå arven etter Napoleon.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 23. november 2023

«Min sanne storhet er ikke å ha vunnet førti slag. Det ingen vil kunne ødelegge, det som vil leve evig, er min Code Civil.»

Hvor ofte tenker du på Romerriket? Du gjør det med all sannsynlighet langt sjeldnere enn Napoleon Bonaparte gjorde. Men hvor ofte tenker du på Napoleon?

Antagelig ikke ofte nok.

Mannen den tyske filosofen Georg Friedrich Hegel omtalte som selve «verdensånden» er ikke bare dypt fascinerende. Han har også etterlatt seg et stort fotavtrykk på hele det europeiske kontinentet.

Erobrer, hersker og menneske. Napoleon Bonaparte har mange spennende sider å utforske. Han var en kompleks skikkelse, som var usedvanlig reflektert, handlekraftig og ærlig. Ikke minst var han også sårbar, og tidvis ensom. Dette vet vi, siden han selv skrev utallige brev, memoarer og avhandlinger. Samtidig var han både statsmann og general med stor suksess. Interessen for Napoleon har derfor vært enorm. Naturligvis.

Erobreren Napoleon stjeler ofte all oppmerksomheten. Det er ikke så rart. Erobrere vil alltid være en kilde til fascinasjon for oss mennesker. Det er også gjennom sin militære suksess at Napoleon banet veien for seg selv, til å bli førstekonsul, og deretter keiser. Militæret var også der Napoleon til syvende og sist følte seg hjemme. I salongenes sosiale liv forble han alltid en outsider.

De som vinner store slag husker vi for alltid, de som endrer samfunnet gjennom politiske reformer spiller ofte andrefiolin, når vi ser langt bakover i historien.

Det Napoleon utrettet som statsmann står igjen som hans viktigste arv. Napoleon var også helt innforstått med dette selv. Politiske reformer og etablering av institusjoner former samfunnet, og legger ofte igjen et usynlig fotavtrykk. Myteskaping og beryktelse gjennom mestring av krigens kunst, gjør deg derimot udødelig. Napoleon mestret begge deler.

Så hva konkret gjorde statsmannen Napoleon, både som keiser og førstekonsul?

Felles for de fleste av prosjektene hans var at de bunnet i et ønske om å skape nasjonal enhet. Nasjonen trengte å samles etter ti turbulente år med revolusjon, terrorvelde og kaos. Napoleon søkte derfor å være en anti-tese til dette, samtidig som han videreførte opplysningstidens idealer. Han ønsket å gjenoppbygge den franske staten basert på moderne idealer og strukturer.

Utgangspunktet for Napoleons styre var en massiv opprydning. Etter at Napoleon ble førstekonsul, som en følge av et statskupp i 1799, brukte han 15 uker på å redde stumpene av Frankrike, og berede grunnen for et nytt imperium. «Varer han så lenge som ett år, vil han gå langt», sa Talleyrand, en av Napoleons høyt betrodde diplomater og politikere, om ham. Verken Talleyrand eller noen andre hadde noen som helst anelse om hvor mektig Napoleon faktisk kom til å bli, og hvor seriøst han ville påta seg rollen som førstekonsul. Han ryddet opp i et samfunn som var på randen av sammenbrudd, både økonomisk og sosialt. Riktignok med en hard hånd. Særlig led den frie pressen og intellektuelle som var kritiske under styret hans.

Napoleon var svært populær blant det franske folket. Han ble derfor utnevnt som førstekonsul ut livet i 1802, og kronet seg selv til keiser i 1804.

Som keiser la han vekt på religiøs toleranse, opplyst sekularisme, nasjonsbygging og likhet for loven. Det siste er særskilt viktig, da det blant annet la til rette for mer rettferdig handel, uten privilegier eller beskyttelse av særinteresser. Dette var et klart brudd med føydalsamfunnet, men hadde også en sterk brodd mot revolusjonens terrorvelde under Robespierre. Han sto for en modernisering av den franske staten, som innebar en harmonisering mellom revolusjon og tradisjon.

Napoleons politiske virke kan det vies hele bøker til, men jeg skal nøye meg med å trekke frem noen av hans viktigste gjerninger som hersker.

Concordat

Et av de viktigste grepene Napoleon gjorde for å få tilbake orden i samfunnet, var Konkordatet av 1801. Dette sørget hovedsakelig for å gjenreise relasjonen mellom paven og Frankrike, slik at den franske stat kunne slutte fred med den katolske kirke. Napoleon mente religion hadde en nyttig funksjon i samfunnet, og ønsket derfor å bruke kirken som en harmoniserende institusjon. Staten hadde også behov for kirken, for at skolesystemet skulle fungere optimalt.

Konkordatet sørget for å videreføre opplysningstidens idealer om religiøs pluralisme og toleranse, men uten revolusjonens harde linje. Under terrorveldet ble Frankrike forsøkt «avkristnet» og kirken fikk eiendommer konfiskert. Til tross for dette holdt mange fast ved troen sin, noe som innebar at den franske stat burde ha en relasjon til kirken.

Resultatet ble Konkordatet: 17 artikler som definerte statusen til den katolske kirken i Frankrike. Dette la grunnlaget for relasjonene mellom kirke og stat frem til 1905, da kirken og staten ble endelig separert gjennom lovgivning. Maktforholdet ble også tiltet i favør av staten, noe som muligens ga kirken den rollen den burde ha i et samfunn: En moralsk støttespiller og et viktig samfunnslim.

Code Civil

Code Civil (senere kjent som Code Napoléon) var i all hovedsak en forening av Frankrikes 42 forskjellige regionale lovgivninger, til én felles. I tråd med tankene til den engelske filosofen John Locke skulle borgerne ha klare og tydelige lover å forholde seg til, som var allment kjent. Videre skulle også loven definere hvilke rettigheter borgerne hadde, altså en konkretisering av revolusjonens tankegods.

Code Civil markerte den endelige slutten for føydalsamfunnet, med tydelig definerte allmenne lover om eiendom, sosiale forbindelser og plikter mellom borger og stat.

Med Code Civil fulgte det en handelslov i 1807, en straffeprosesslov i 1808 og en straffelov i 1810. Selve systemet var i sin tid hypermoderne, og kom til å inspirere andre land til å følge etter med samme type lovverk. At Napoleon selv skjønte at bidraget hans til den franske rettsstaten ville være noe av det viktigste han gjorde, viser at han var en opplyst hersker. Og langt i fra den tyrannen han fremstilles som i polariserte historiske kilder.

Til tross for at selve kodeksen var moderne for sin tid, er det deler av innholdet som også støttet opp om status quo. Ikke alt har tålt tidens tann. Blant annet ga lovene en sterk posisjon til ektemannen, og gjorde kvinnen helt avhengig av ham. Napoleon hadde heller ikke det mest progressive kvinnesynet, og skal ha uttalt at «kvinner er til for å lage barn».

Skolesystemet

Omveltningen av skoleverket er også en milepæl for Napoleon. Det var en viktig del av prosjektet hans om å samle den franske nasjonen. Blant annet sørget Napoleon for at fransk ble det eneste offisielle språket i Frankrike. Da han tiltrådde var det 12 millioner som ikke mestret språket, og halvparten kunne ikke snakke fransk i det hele tatt. Frankrikes befolkning på den tiden var 28 millioner. Napoleon visste godt hvor viktig det var å mestre språket, han lærte ikke fransk før han var 9 år gammel, fra før snakket han korsikansk og italiensk.

Selv omtalte han skolen som: «Den viktigste av alle institusjoner, siden alt avhenger av det, både i nåtid og fremtid.»

Napoleon var nemlig besatt av kunnskapens rolle i samfunnet. Det var ikke så rart, han var barn av opplysningstiden og hans nærmeste venner fant han i bøkene sine da han gikk på skolen. De het Julius Cæsar og Aleksander den store. Napoleon hadde få venner på militærskolen. Tiden ble derfor brukt til å studere flittig.

Det revolusjonære Frankrike åpnet døren for et sterkere meritokrati, privilegier skulle ikke gå i arv, men ens evner skulle kunne gi sosial mobilitet. Selv om Napoleon selv kom fra en familie som inngikk i den korsikanske adelen, var familien senere tynget av stor gjeld, og var på ingen måte mektig eller velstående. Napoleon tilskrev dermed sin egen reise oppover i det franske hierarkiet til sin utdanning i militæret. Med rette. Det egalitære Frankrike tillot ham å bli general i ung alder, hans bekjentskaper ga ham mulighet til å kommandere hærer ved felttoget i Italia (1796-1797). Og seirene hans bunnet i kunnskap, teft og flaks.

Napoleon revolusjonerte skoleverket etter grunnskolen. Her skulle franske barn lære gresk, latin, retorikk, logikk, etikk, matematikk og fysikk. De ble organisert i nesten militære kohorter, med streng disiplin og fine uniformer. I 1813 var franske ungdomsskoler de beste i Europa, og flere av skolene Napoleon grunnla er fortsatt blant de beste i Frankrike i dag. I tillegg grunnla og gjenåpnet han en rekke universiteter. Blant annet gjenåpnet han det ærverdige Sorbonne-universitetet i 1808, som hadde blitt stengt under revolusjonen.

Et krevende ettermæle

Det er viktig å nevne at Napoleon ikke var noen feilfri statsmann. Han første en proteksjonistisk økonomisk politikk som hemmet Frankrike i industrialiseringskappløpet. I 1815 hadde Frankrike knapt fått en like utviklet industri som Storbritannia hadde i 1780. Dette hang også sammen med Napoleons manglende evne til å gjøre landet til en stor sjømakt. Den britiske admiralen Horatio Nelson knuste dette håpet da han smadret den franske marinen i 1805, i slaget ved Trafalgar.

Napoleon kvelte også det meste av pressefrihet, noe som fikk ringvirkninger for fransk litteratur på denne tiden. Det ble gitt ut svært få bøker i Imperiets dager. Napoleon ga også familiemedlemmene sine gode stillinger. Brødrene hans ble utnevnt til herskere blant annet i Spania (Josef), Nederland (Louis) og Westfalen (Jerome). Lojalitet var mangelvare på denne tiden, ofte kom den til en pris. Mot slutten kunne ikke Napoleon engang stole på sine brødre, til tross for at han ga dem stillingene nettopp basert på lojalitet. Dette var et brudd med den meritokratiske logikken som ellers var sentral i Imperiet.

Arven etter Napoleon er derfor slik som han selv var, tvetydig. Mange av de gode gjerningene hans har tålt tidens tann, mye annet er glemt eller forkastet, noe er også fordømt. Mannen var polariserende på egen sin tid, slik som han er i dag. Derfor kan det være krevende å ta stilling til om man vil hylle eller hate Napoleon.

Det er likevel viktig å minnes det som engang har vært, og hva det har å si for samfunnet vårt i dag. Hvis man aksepterer sin egen historie, som nasjon, fungerer det som en beredskap mot at politiske krefter vinner eierskap over historien. «Napoleon skal ikke tilhøre noen, men han skal tilhøre hele nasjonen», sa den franske politikeren Charles de Rémusat, da den avdøde Napoleon ble hentet hjem til Frankrike i 1840, og ble en offisiell del av den franske nasjon igjen.

Og nettopp derfor gjør vi lurt i å minnes skikkelser som Napoleon. Historie skal tilhøre alle, slik at den ikke kan tilhøre noen få. Både det positive og det negative. Å minne eller hedre noen er ikke det samme som en unison hyllest for alt vedkommende sto for. Det ville vært like ignorant som å feie dem under teppet.

Innlegget er publisert i Minerva 21.11.2023.