Polens tilbakekomst
Polen har ikke vært mektigere på over 200 år. Dette vil merkes både i Europa og Norge, skriver Mats Kirkebirkeland i Minerva.
Publisert: 2. september 2015
Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita
Polen har ikke vært mektigere på over 200 år. Dette vil merkes både i Europa og Norge.
Polens moderne historie har vært preget av en form for «geografisk forbannelse». Landet, som var en europeisk stormakt gjennom store deler av middelalderen, som kongedømmet Polen (1025-1569) og videre via samveldet med storhertugdømmet Litauen (1569-1795), gjennomgikk en form for 200-årsnatt gjennom store deler av 1800- og 1900-tallet. Polen har i dag «gjenfunnet» sin tidligere makt og innflytelse. Hva ønsker landet å gjøre med den nye makten?
Fra et norsk perspektiv kan man trekke sammenligninger til vårt eget lands geografiske plassering, mellom de to mektigere kongedømmene Danmark og Sverige, og vår «400-årsnatt» under Danmark, og 100-års union med Sverige. Men her stopper også alle likheter.
Norge var nærmest en liten «provins», med under en million innbyggere, i ytterkanten av Europa. Kongedømmet Polen var i 1582 en multietnisk stormakt med rundt 7,5 millioner innbyggere, i hjertet av Europa. Samveldet Polen-Litauen hadde 11-12 millioner innbyggere i 1618.
Et liberalt Polen
Til forskjell fra andre europeiske kongedømmer, riker og imperier, hadde Samveldet Polen-Litauen et politisk system med et betydelig innslag av maktfordeling, der monarken ble valgt, og ikke arvet posisjonen. Den polske adelen hadde, uavhengig av rank og økonomisk status, like juridiske rettigheter og privilegier, blant annet i form av et «adel-valgt» parlament, som kontrollerte og kunne blokkere lovgivningen i samveldet. (Ofte kalt «golden liberty» og » nobles’ democracy«). Trolig var det kun Storbritannias politiske system som kunne måle seg i datidens «liberal-demokratiske» målestokk i Europa.
Men selv om stemmeretten ikke strakk seg lengre enn til den polske adelen (som riktignok utgjordenærmere 10 prosent av befolkningen), så nøt vanlige innbyggerne i samveldet Polen-Litauen et betydelig innslag av andre rettigheter og friheter. For eksempel sikret «Warszawa-deklarasjonen» av 1573 religionsfrihet til alle frie innbyggere i samveldet.
Dette dokumentet bidro til en høy grad av religiøs toleranse i samveldet, og må ha vekket oppsikt i et Europa preget av de store religionskrigene fra rundt 1524 til 1648. Dokumentet var det første av sitt slag i Europa.
Polen har hatt stor påvirkning og innflytelse på europeisk kultur, gjennom både renessansen ogbarokken. Men Polens opplysningstid hadde en litt annen innretning enn i andre europeiske nasjoner og samfunn.
Man kan si at de polske ideene fra denne tiden gikk enda lengre enn ideene som oppstod under opplysningstiden i Vest-Europa.
Demokratisk kontroll
Til forskjell fra Vest-Europa, hvor ideen om å redusere og kontrollere makten til de absolutte monarkene (Montesquieu) var første prioritet, hadde Polen, som allerede nevnt, et betydelig innslag av «demokratisk» kontroll på både lovgivende og utøvende makt.
Mens borgerskapet stod i førersetet under den vesteuropeiske opplysningstiden, så var det den gamle adelen som hadde hånden på rattet under den polske opplysningstiden. Borgerskapet i Vest-Europa ønsket å dele makten med den gamle adelen, mens ideen om likhet (religionsfrihet og lik stemmerett for adelen) preget den polske opplysningstiden.
Opplysningstidens forkjemperne i Polen ønsket nemlig å ekspandere denne likheten til andre sosiale klasser. Dette resulterte i den polske konstitusjonen av 3. mai 1791, som blir regnet som den nest eldste konstitusjonen i verden: to år eldre enn den amerikanske konstitusjonen og tre måneder tidligere enn den franske. Konstitusjonen ble regnet som svært liberal.
Konstitusjonen sidestilte adelens rettigheter med rettighetene til innbyggerne bosatt i byene, samtidig som bønder uten egen eiendom ble beskyttet av den polske staten mot landeiernes verste former for maktmisbruk. Andre nyvinninger i denne tiden var blant annet verdens første frie utdanningsdepartement, der bøker om opplysningstidens ideer og vitenskap var førende, fremfor teologisk baserte ideer.
Selv om utdanningstilbudet var langt unna et universelt gode eller rettighet, så fikk mange flere sosiale grupper, inkludert bønder, en reell mulighet til å få seg en utdannelse. Til tross for at reformen kun fikk virke i 20 år, så argumenterer mange med at det var denne polske utdanningsreformen som bidro til å opprettholde polsk kultur og språk gjennom periodene under tysk og spesielt russisk/sovjetisk okkupasjon, der okkupantene bedrev utstrakt «tyskifisering» og «russifisering» på den polske befolkningen.
Noen av årsaken til at den polske opplysningstiden er mindre kjent, er nok at ideene aldri fikk virke i lang tid. Samveldet Polen-Litauens makt ble stadig mindre på slutten av 1700-tallet, mens rivaliseringen mellom de andre europeiske stormaktene bidro til et polsk endelikt. Den polske konstitusjonen fikk (dessverre) kun virke i to år.
Polens geostrategiske forbannelse
Polens landområder lå skvist mellom flere europeiske stormakter. Fra øst (Det russiske imperiet), fra sør (Østerrike-Ungarn) og fra vest (Tyskland). Dette landområdet har vært et sentrum for hendelser som har preget og fremdeles preger europeisk moderne historie. Polen ble okkupert, annektert og delt opp hele tre ganger, av de nevnte stormaktene, på slutten av 1700-tallet. Det skulle ta nærmere 125 år før et selvstendig Polen igjen fikk eksistere.
I 1918, ved slutten av første verdenskrigs, fikk Polen igjen sin selvstendighet. Selv om den polske republikken var demokratisk, etter inspirasjon fra den tredje franske republikken, så var det polske demokratiet, i likhet med mange andre demokratiske nasjoner i den europeiske mellomkrigstiden, preget av ustabilitet og nasjonalisme.
Minoriteter ble diskriminert, oppfordret til å legge fra seg sin gamle kultur, snakke polsk og bli assimilert inn i den polske kulturen. Statskuppet 12.-14. mai 1926 dro Polen i en mer autoritær retning utover på 1930-tallet. Kommunister i Polen ble forfulgt, og Polen utnyttet blant annet muligheten til å annektere deler av Tsjekkoslovakia i etterkant av den «skamløse» München-avtalen i 1938.
Polens økende innflytelse
Vi hopper nå til dagens Polen, og den økte polske innflytelsen i dagens EU og Europa.
Sammenligningen mellom Polen og Ukraina er blitt en klassiker, men er likevel verdt å gjenta. Ukraina hadde et høyere BNP per innbygger enn Polen i 1990. I dag har kombinasjonen liberaldemokratiske rettigheter, tilknytning til EU og en fri markedsøkonomi, gitt polske innbyggere en velstand på nærmere tre ganger så mye per innbygger som den ukrainske befolkningen.
Worldbank * (An international dollar has the same purchasing power over GDP as the U.S. dollar has in the United States)
Den polske økonomien var den eneste i EU som unngikk en resesjon under finanskrisen. Nå tyder mye på at Polens voksende økonomiske makt også vil gi økt landet økt politisk makt og innflytelse i EU.
Tidligere statsminister i Polen, Donald Tusk, har vært president for EU-rådet siden 1. desember 2014. Den tyske forbundskansleren, Angela Merkel (født Angela Kazmierczak), som har polske aner på farssiden, skal ha vært en av Donald Tusks viktigste støttespillere til det mektige vervet.
Mye kan tyde på at aksen Tyskland-Polen er i ferd med å bli mer og mer viktig internt i EU, men også når det gjelder europeisk sikkerhetspolitikk.
Polen har vært en «hauk» i både EU og NATO, med tanke på den økende aggresjon fra Russland. Landet er det eneste store nasjonen i Europa som øker forsvarsbudsjettene, presser NATO til en større tilstedeværelse i Sentral- og Øst-Europa, og ønsker permanente Natobaser langs grensen til Russland. Samtidig har ideen til EU-president Donald Tusk om et felles integrert energimarked i EU blitt løftet opp som en av de viktigste reformene i denne EU-perioden. Målet er å bli uavhengig av russisk energiimport.
Polens erfaringer med russisk okkupasjon og innflytelse er verdt å lytte til. Tyskland, som av historiske årsaker er en «due» i sikkerhetspolitikken, har godt av å la seg presse litt av Polen, til å vise at EU og Nato mener alvor i situasjonen med økt russisk aggresjon, enten det gjelder Natostyrker i øst eller økonomiske sanksjoner.
Mange snakker nå om at den gamle og mektige aksen Tyskland-Frankrike, nå også inkluderer Polen, i en såkalt Weimar-triangel.
Polen truer med å legge ned veto mot den britiske statsminister David Camerons forslag om å reformere EU, og da spesielt EU-arbeidsinnvandreres rettigheter til velferdsgoder og bevegelsesfrihet. Mye tyder på at både Frankrike og Tyskland støtter Polen.
Til gjengjeld har Polen, til tross for at de ikke er medlem av eurosonen, vært en viktig og sterkstøttespiller til Tyskland under Eurokrisen, og spesielt under kreditorforhandlingene med Hellas i sommer. Mye tyder på at Polen ligner mer på sine protestantiske naboer i Sentral- og Øst-Europa, enn sine katolske brødre i Sør-Europa.
Polen i Norge
Polen kommer også til å bli viktigere for Norge. Inkluderer man både polske innvandrere og deres barn, var det registrert hele 99.400 polakker i Norge ved inngangen til 2015. Den polske befolkningen har trolig rundet 100.000, og utgjør den desidert største innvandrergruppen i Norge.
De polske innvandrere bosetter seg i hele landet, de ønsker i stadig større grad å etablere seg permanent i Norge med familie, og mye tyder på at integreringen går bra. De polske innvandrerne og fremtidige polsk-norske generasjoner, kan komme godt med for Norge, når forståelsen av polsk kultur og båndene til den nye stormakten i Europa blir stadig viktigere.
Innlegget er publisert i Minerva onsdag 2. september 2015.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
