Internasjonalt

Når griskheten dominerer

Problemet med OL i Rio de Janeiro er ikke primært kostnadene ved arrangementet, men forholdene i vertslandet Brasil. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

Steinar Juel

Publisert: 6. august 2016

Problemet med OL i Rio de Janeiro er ikke primært kostnadene ved arrangementet, men forholdene i vertslandet Brasil.

Et nytt OL står for døren, og igjen er mye oppmerksomhet rettet mot kostnader og forholdene i arrangørlandet. Problemet med OL i Rio de Janeiro er ikke primært kostnadene ved arrangementet, men forholdene i vertslandet Brasil.

Ifølge Financial Times sier arrangørene at prislappen på Rio-OL bare blir drøyt fire milliarder dollar, mens vinter-OL i Sotsji i 2014 kostet 51 milliarder dollar, inklusive ny jernbane fra kystbyen Adler til Sotsji. Den alene skal ha kostet anslagsvis ni milliarder dollar. Fint med ny spektakulær jernbane, hvis den bare var blitt brukt mye etterpå.

Det fortelles at en politiker i Brasil ble spurt om å karakterisere OLs betydning for landet med ett ord. Han svarte: «Good», men hvis jeg skulle brukt to ord, ville jeg sagt «not good». Det er ille når en brasiliansk økonomvenn skriver til sitt internasjonale nettverk at de bør holde seg unna Rio under OL. Sikkerheten er for dårlig. Vi får håpe han tar feil, vi økonomer kan ha en tendens til å stirre oss blinde på problemene.

Men det er en realitet at Brasil er inne i en av de verste nedgangskonjunkturene i landets historie. Hvordan kan dette skje med et land hvor den økonomiske veksten og optimismen for få år siden var høy?

Oppgangen og optimismen fra 2003 til 2011 skyldtes at høye råvarepriser ga sterk inntektsvekst. Brasil er råvareeksportør, særlig av matvarer, men også av metaller og noe olje. Landet har dessuten potensial til å øke oljeproduksjonen og -eksporten. Den enkle forklaringen på miseren er at ekstrainntektene ble brukt opp på offentlig og privat forbruk. Praktisk talt ingen ting ble brukt til å bygge opp reserver (tilsvarende det norske Oljefondet), eller til investeringer i produksjonsutstyr og infrastruktur, som ville bedret landets produksjonsevne. Når råvareprisene ikke lenger steg, og til og med falt, ble det derfor umiddelbar krise.

Dette har vært mønsteret i flere latinamerikanske land, som også Argentina og Venezuela, hvor sistnevnte er den verste i klassen. Og det er ikke første gang i historien disse landene har vært gjennom en slik syklus. Det har tvert imot vært det normale.

Hvorfor land som Brasil, Argentina og Venezuela, og vi kan ta med Nigeria fra et annet kontinent, aldri lærer, er det forsket på. Det som karakteriserer land som bruker opp alle ekstrainntektene når økonomien boomer, er svake offentlige institusjoner og høy grad av polarisering, særlig mellom store etniske grupperinger.

Aaron Tornell og Philip R. Lane utviklet i 1999 en teori de kalte «The Voracity effect», griskhetseffekten. I korthet går teorien ut på at når land med svake offentlige institusjoner og høy grad av polarisering får økte inntekter, så vil de stridende grupperingene konkurrere om å sikre sin gruppe «en rettmessig» del av inntektsveksten. Offentlig forbruk øker, skattene holdes nede og graden av korrupsjon og svart økonomi eksploderer. Investeringene øker ikke, de går heller ofte ned. Og alle reformer for å bedre økonomiens vekstevne stanses.

Griskhetseffekten er størst når det er to dominante og stridende grupperinger, og effekten avtar når antallet grupperinger øker. Makten til hver gruppe vannes da ut. Derfor skilles det mellom fragmenterte og polariserte samfunn.

Jose G. Montalvo og Marta Reynal-Querol publiserte i 2004 en analyse hvor de drøfter fragmentering og polarisering, og utviklet en indeks for polariseringsgraden i ulike land. De, og andre, finner at det særlig er etnisk polarisering som er ødeleggende for økonomien, ikke religiøs. Ved å bruke Montalvo og Reynal-Querols polariseringsindekser, tester Rabah Arezki and Markus Brückner (IMF WP/10/209) teorien om «Voracity»-effekten, og finner at virkeligheten stemmer godt med teorien.

Polariseringsindeksene til Brasil, Venezuela og Nigeria er høye, og indeksen er middels høy for Argentina, mens den er svært lav for land som Norge, Danmark og Japan. Også Spania har en relativ høy polariseringsindeks.

Håpet i Latin-Amerika er at folket nå velger ledere som er opptatt av landets fremtid fremfor av egen gruppes makt og rikdom.

Til tross for svake offentlige institusjoner, har landene stort sett fungerende valgprosesser. I Brasil måtte president Dilma Rousseff tre til side på grunn av riksrettsprosess. Hennes forgjenger, Lula da Silva, som var flinkest til å bruke opp ekstrainntektene landet fikk under råvareboomen, er siktet for korrupsjon.

I Argentina ble peronist-presidenten Cristina Kirchner ifjor skiftet ut med forretningsmannen Mauricio Macri fra et høyre-sentrumsparti. Det skjedde heldigvis før argentinsk økonomi falt helt utfor stupet.

President Maduro i Venezuela klamrer seg fortsatt til makten etter at hans forgjenger Hugo Chávez greide det kunststykke å styre det ressursrike landet helt på dunken. Men også her er det prosesser på gang som trolig gir et politisk skifte.

Så i all elendigheten, er det blant latinamerikanske økonomer jeg kjenner nå en viss optimisme å spore. La oss håpe det denne gangen blir varige endringer, og at det ikke bare blir «den andre grupperingen» som overtar, for å berike seg.

Kronikken var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 4. august 2016.