LOs kamerat i Venezuela: «Landet fungerer og alt er rolig.»

LO bør snarest rydde opp i dette autoritære samrøret, skriver Bård Larsen.

Publisert: 6. februar 2019

NRKs Anders Magnus har intervjuet Jacobo Torres, sentral fagforeningspamp i den regjeringskontrollerte fagbevegelsen i Venezuela.

«Her i landet hender det faktisk ingen ting. Dere har sikkert sett at det ikke skjer noe som helst. Landet fungerer og alt er rolig,» forteller Torres.

Videre benekter Torres alle former for utilbørlig maktbruk i landet, fordi «vi har grunnlovsprinsipper om dette som ikke kan brytes.»

Det er som komiske Ali. Og det hadde vært morsomt om ikke bakteppet var så tragisk.

Som Anders Magnus skriver er Torres en mann som har vært gjest hos LO flere ganger. Han har også besøkt Rødt. Det er ikke tale om dialogprosjekter eller lignende, men sammenkomster i «solidaritetssammenheng». Vi snakker altså om rene politiske vekkelsesmøter.

LO har lenge hatt slike agitprop-møter. Særlig i Oslo og Trondheim. Dagsorden på samlingene består i å la maktpersoner presentere sine regimetro synspunkter uten motvekt. Formålet er å vise møtedeltagerne hva som «egentlig» skjer i Venezuela. Eller på Cuba.

Møtene har som oftest har et fagligpolitisk innhold. Det er gjerne representanter fra fagforeninger som er invitert, men ikke hvilke som helst fagforeninger. For her er ingen frie og uavhengige fagorganisasjoner representert. Torres er for eksempel fremtredende i Maduros egen fagbevegelse Central Bolivariana Socialista de Trabajadores.

Fra Cuba har LO blant annet ved flere anledninger brukt Raymondo Navarro, internasjonal sekretær i den kommunistiske (og eneste lovlige) fagbevegelsen CTC. Til avisen Fri Fagbevegelse (!) fortalte Navarro at det «ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok.» CTCs leder i Havanna, Luis M. Castanedo Smith, er en annen gjenganger hos LO.

Legg til at LO i Oslo ofte samarbeider direkte med Cubaforeningen, som ikke er noe annet enn en ren vennskapsforening for Cubas kommunistparti. Sammen drar de på hyppige såkalte studieturer til Cuba. Her er det «fellow travelling» av gamleskolen, der Castro og den cubanske revolusjonen feires som sosialismens fyrtårn, samt «gyldigheten til Ches tenking». Altså turisme av samme slag som valfartet til Romania og DDR på det glade søttitallet for å dyrke potemkinkulisser.

En episode er ganske betegnende: I 2009 var LO og Cubaforeningen på Cuba i forbindelse med feiringen av revolusjonens 50-årsjubileum. Det ble også tid til å delta i 1. mai-feiringen i Havana. Svein Mortensen, som den gang var leder i LO Oslos Internasjonale utvalg og samtidig styremedlem i Cubaforeningen, fortalte begeistret til Cuba Nytt (hold dere fast):

«Den største kontrasten til en norsk 1.mai-markering i et kapitalistisk land med såkalt blandingsøkonomi, var fraværet av dagskrav og lokale krav. Dette forklarer våre fagforeningskamerater med at slike ting løses på andre måter, gjennom fagbevegelsen, gjennom forhandlinger på arbeidsplassene og gjennom deltakelse i budsjettering og drift av virksomhetene.»

Mortensen mente (i likhet med Navarro) tilsynelatende at den reelle sosialismen eksisterer på Cuba, og at det derfor ikke er behov for å protestere eller stille med særkrav.

Det er sannsynligvis det samme verdensbildet som er gjeldende for LO i Oslos (og Trondheims) betraktninger om Venezuela.

I helga hadde Rødt landsstyremøte og Trondheimskonferansen til LO i Trondheim ble avsluttet i forrige uke. Fra begge hold ble det offentliggjort uttalelser som fordømte gringoene, imperialistene, og mistenkeliggjorde opposisjonen i Venezuela. Ikke et ord om at Maduro-regimet behandler sin egen befolkning som biomasse.

Mens Venezuela går i oppløsning, millioner flykter, underernæring, mat og – medisinmangelen rår. I et land der chavistene har beriket seg som fyrster (velferdsprofitører en masse), der parlamentet er umyndiggjort og chavistenes milits banker opp og slår i hjel folk fra opposisjonen. I Rødts og Trondheimskonferansens uttalelser finnes ingenting om dette. Problemet er USA. Enkelt og greit.

At alt dette er hinsides rimelige tolkninger av virkeligheten, for ikke å si fake news, er én ting. Mer alvorlig er det at dette foregår i en landsorganisasjon hvis presumptivt viktigste oppgave er å fremme arbeidstakeres rett til å danne frie fagforeninger. Men det er ikke et ferskvareparadoks. Vi kan trekke linjene tilbake til Lenin for den saks skyld. Noe av det første Lenin gjorde, etter å ha oppløst nasjonalforsamlingen, var å forby organisasjonsretten.

Som på Cuba og i Venezuela har alle de sosialistiske statene gått en vei: Staten, makta og fagforeningene blir ett. I Venezuela sitter fagforeningspamper på begge sider av forhandlingsbordet. Noe som gjør at en annen av LOs venner, Wills Rangel, både er direktør i det nasjonale oljeselskapet, en nær alliert med Maduro OG leder av oljearbeidernes fagforening.

Kanskje lærdommen er at ytre venstre kan være gode fagforeningsfolk – i et liberalt demokrati. Men er du glad i organisasjonsretten, bør man styre unna sosialistiske statsmakter.

Det som stusser mest, er hvor hinsides all fornuft og all tilgjengelig fakta alt dette er. At LO må kunne leve med sine radikale medlemmer er jo en ting, men sånt som dette, i LOs navn? Det er som om Legeforeningen skulle ha en egen avdeling for vaksinemotstandere og homeopater.

For LO sentralt bør dette autoritære samrøret snarest ryddes opp i. Det er dumt, det er falskt – og det er vel slik de fleste forstår, helt uforenlig med LOs verdier og prinsipper.

Artikkelen er publisert hos Minerva 4.2.19.

Publisert: 9. februar 2023