Kina er ingen markedsøkonomi

Kinas statskapitalisme er sårbar. Landet mangler den grunnleggende forutsetningen for personlig, politisk og økonomisk frihet – en rettsstat som garanterer innbyggerne liberale friheter og rettigheter. Lars Peder Nordbakken på Minervanett.no.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 7. juni 2016

Før Deng Xiaoping introduserte de første markedsreformene i 1978, var Kina en rendyrket sosialistisk planøkonomi. Siden den gang har Kina gjennomgått en økonomisk moderniseringsprosess, blitt integrert i verdensøkonomien, og oppnådd vedvarende høy vekst. Over 600 millioner mennesker er løftet ut av fattigdom siden 1978. Likevel ligger dagens levestandard, målt i kjøpekraftjustert bruttonasjonalprodukt per innbygger, fortsatt på kun 20 prosent av nivået i USA.

Nå trues Kina av stagnasjon. Den gamle vekstmodellen, hvor millioner av mennesker migrerte fra lavproduktive jobber i landbruket til enkle industrijobber i byene, strupes nå fra to kanter: Demografisk, gjennom nedgang i antallet unge voksne, og konkurransemessig via flytting av arbeidsintensiv industri til land med lavere lønninger. For en autoritær ettpartistat som har satset all styringslegitimitet på å sikre økt levestandard for den vanlige kineser, er denne stagnasjonstrusselen alt annet enn triviell.

Skal Kina bli rikt før det blir raskt aldrende med en krympende befolkning, er det helt avgjørende å fornye vekstmodellen. Det trengs friere forskning, dynamisk innovasjon, og en gjennomgripende markedsdrevet omstilling og effektivisering. Problemet for kinesiske ledere er at en fornyet vekstmodell krever overgang til en reell markedsøkonomi og en rettsstat, stikk i strid med dagens realitet: En ettpartistat, hvis synlige hånd og skygge er til stede overalt, og som under Xi Jinpings ledelse preges av tiltagende sentral maktkonsentrasjon.

De statseide og statskontrollerte selskapene står i dag for rundt 50 prosent av BNP utenom landbruket, og de rundt 5.000 viktigste lederne utnevnes av kommunistpartiet sentralt. Lederne belønnes etter oppnådde resultater og for å følge lojalt opp om partiets politikk. Ved konflikt mellom målene er det lojalitetsmålet som gjelder. Dessuten favoriseres statsselskapene på flere måter i forhold til de private: Ved begunstiget beskatning, tildeling av kreditt, rentevilkår, pris på energi- og vannforsyning, ved offentlige innkjøp, tildeling av monopolrettigheter, og når det gjelder kjøp av eiendom.

Finanssektoren er dominert av staten, som eier eller kontrollerer rundt tre firedeler av bankene, målt etter forvaltningskapital. Bankene fungerer som lydige investeringsinstrumenter for myndighetene, hvilket innebærer at kapital allokeres politisk, og ikke etter markedsøkonomiske prinsipper.

Kina bedriver i økende grad «aktiv industripolitikk» gjennom å peke ut strategiske fremtidsnæringer, og gjennom å sikre landet tilgang til utenlandsk høyteknologi gjennom å påtvinge utenlandske selskap joint venture-ordninger, som motytelse for å få lov til å produsere og selge egne produkter i Kina. Diskrimineringen av private og utenlandske selskaper er omfattende.

Kinas største fremtidsrettede økonomiske problem summerer seg opp til et institusjonelt kvalitetsproblem. På Verdensbankens siste rangering av land etter regulatorisk kvalitet og effektivitet havnet Kina på 84. plass. På 2016 Index of Economic Freedom havnet Kina på 144. plass, og korrupsjonsrisikoen er økende. Selv den private eiendomsretten, en grunnpilar i en markedsøkonomi, har ustabil rettslig status i Kina.

Kinas svake institusjoner er også blitt påvirket negativt av den ekstreme konjunkturpolitikken etter finanskrisen. Politikken er blitt stadig mer fintfølende for tegn på stagnasjon og mer radikal, kjennetegnet ved stadig sterkere doser av stimulansetiltak. Som en konsekvens er det samlede gjeldsnivået i Kina økt fra 155 prosent av BNP i 2008 til 260 prosent ved utgangen av 2015. De ekstreme stimulansetiltakene har gjort økonomien mer sentralstyrt, og øker risikoen for en ny, alvorlig finanskrise.

Kinas statskapitalisme er sårbar, og sannhetens øyeblikk nærmer seg for Kinas ledere. Dagens Kina mangler ikke bare personlig frihet og en liberal markedsøkonomi. Landet mangler også den grunnleggende forutsetningen for personlig, politisk og økonomisk frihet – en rettsstat som garanterer innbyggerne liberale friheter og rettigheter, som gjelder likt for alle, og som håndheves gjennom et uavhengig og upartisk rettsvesen.

Det er et historisk faktum, i det minste siden den industrielle revolusjon, at ingen land har klart å skape en høyt utviklet, innovativ og vekstkraftig økonomi uten en rettsstat. Hvis kinesiske ledere tror at det finnes et unntak for Kinas vedkommende, er det en tro som kan komme til å koste det kinesiske folk dyrt i årene som kommer.

Artikkelen bygger på et fersk Civita-notat. Temaet belyses også på Civitas frokostmøte onsdag 8. juni.