Utenrikspolitikk

Har Vesten en fremtid?

Den aller største trusselen mot Vesten kommer fra USAs president. Trumps opptreden under G7-møtet er en foreløpig topp i nedrig oppførsel ogen oppskrift på hvordan Vesten kan undergraves innenfra.

Eirik Løkke

Publisert: 22. juni 2018

Det finnes neppe en bedre illustrasjon på betydningen av det vestlige verdifellesskap enn fellesskapet som materialiserte seg 6. juni 1944, da allierte soldater fra alle verdens hjørner trosset maskingeværkulene og stormet strendene i Normandie.

Trusselen var eksistensiell.

Ingen har formulert dette sterkere enn president Ronald Reagan, som ved 40-årsmarkeringen understreket at D-dagen i sin essens dreide seg om den vestlige sivilisasjons overlevelse: «You all knew that some things are worth dying for. Democracy is worth dying for, because it’s the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you»

Reagan oppsummerte de verdiene som den vestlige sivilisasjon er fundert på: Frihet, demokrati, likeverd og en hellig respekt for individet. Samtidig understreket Reagan prinsippet om at fysisk makt skal være underlagt moralsk rett. Det er utfra sistnevnte mantra at vi har utviklet funksjonelle ordninger som folkestyre og rettsstat – og et regelstyrt internasjonalt system – ofte referert til som en liberal verdensorden.

For all del. Vestens historie er langt fra plettfri, men tankegodset som binder oss sammen, har skapt de beste samfunnene i menneskets historie. Og om du et øyeblikk tviler på dette, så kan du spørre østeuropeerne, hvis frigjøring ikke kom fra Den røde armé i 1945, men gjennom innlemmelsen i den vestlige sfære etter murens fall i 1989.

Det unike med den vestlige sivilisasjon er at den ikke er basert på stammekultur eller etno-nasjonalisme. Som John McCain understreket i sitt kraftfulle oppgjør med president Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon: Det er ikke geografiske forhold som har definert Vesten, men et idéfellesskap. Vesten har i prinsippet vært åpent for ethvert menneske og nasjon som har vært villig til å inkorporere og forsvare dens etos. Hadde man for få år siden stilt spørsmål om Vesten vil overleve, ville man utvilsomt bli beskyldt for alarmisme – noen vil sikkert gjenta den beskyldningen nå også – men det er ingen grunn til å tvile: Vesten er under angrep. For selv om makten i verden flyttes østover, er den største trusselen mot Vestens overlevelse intern. Det ser vi blant annet ved at angrepene kommer både fra ytre høyre og deler av venstresiden.

Fra ytre høyre ser vi en voksende bevegelse som avviser universalisme til fordel for etno-nasjonalisme. En bevegelse som omfavner autoritære ideer, og som sår mistillit til alt og alle gjennom å angripe fundamentet for tillit, nemlig respekten for fakta.

Fra deler av venstresiden har vi lenge opplevd kulturell selvpisking, der en sentral idé har vært at Vesten har mye, for ikke å si mesteparten av skylden, for alt som er vondt i verden, med relativisme som konsekvens. Den kritikken kan oppfattes paradoksal, all den tid kritisk selvrefleksjon har vært et bærende element i den vestlige idétradisjonen. Men det faktum at man ikke har vært villig til å formulere et kraftfullt forsvar for vestlige verdier i møte med innvandringen tror jeg er en viktig årsak til at den hvite arbeiderklassen i Europa har valgt å stemme på på ytre høyre-partier. Som den franske filosofen Pascal Bruckner skriver, så «dresserer man ikke ustraffet hele generasjoner til selvpisking».

Den aller største trusselen mot Vesten kommer fra USAs president. Trumps opptreden under G7-møtet er en foreløpig topp i nedrig oppførsel ogen oppskrift på hvordan vesten kan undergraves innenfra.

Allerede før møtestart uttalte Trump at Russland burde inkluderes. Det fortsatte med Twitter-angrep på Trudeau og Macron, før han nektet å skrive under på en symbolsk felleserklæring, ettersom den canadiske statsministeren hadde gjentatt sin kritikk av amerikansk toll mot canadiske varer. Det toppet seg da han omtalte Trudeau som «svak og løgnaktig», mens han noen dager senere hyllet verdens verste diktator. Det har etter hvert blitt Trumps varemerke å omtale autoritære ledere i hyggelig vendinger, mens han samtidig hamrer løs på allierte. Vi har ingen konkrete bevis på at Trumps utenrikspolitikk styres fra Kreml, men som Susan Rice påpekte i New York Times – det hadde knapt gjort noen forskjell. Dette fordi Trumps kraftfulle angrep på egne allierte gjør mer skade på den vestlige allianse enn Putin noen gang kunne fått til.

Den amerikanske forfatteren Robert Kagan påpekte nylig i Washington Post at Trumps «Amerika først»-politikk er i ferd med å utkrystallisere seg. Det kommer til å bli et mareritt for den tradisjonelle vestlige alliansen, bl.a. fordi Trump ikke anerkjenner noe verdifellesskap. Det spiller liten rolle for Trump at omkring 1000 kanadiske soldater ble drept eller såret under D-Dagen. Den kanadiske statsministeren blir skjelt ut på Twitter, mens tiltak for å begrense handelen med Canada begrunnes med «nasjonal sikkerhet». Begrunnelsen er latterlig og forulempende. Men det illustrerer at for Trump har historien ingen moralsk betydning eller forpliktelse. For Trump dreier politikk seg utelukkende om transaksjoner – ikke verdier. Man kan knapt overdrive hvor alvorlig en slik holdning er for Vestens fremtid.

John McCain responderte på Trumps bøllete oppførsel med å understreke at «et flertall av amerikanerne i begge partier fremdeles er frihandelsvennlige, tilhengere av globalisering og allianser basert på 70 år med felles verdier. Amerikanerne er på deres side, selv om presidenten vår ikke er det».

Jeg er slett ikke sikker på at McCain har rett, men la oss inderlig håpe det er tilfellet. Alternativet er ikke spesielt oppmuntrende med tanke på den vestlige sivilisasjons overlevelse.

Artikkelen er publisert i VG 20.6.18.

Publisert: 25. mai 2023