Den nyliberale suksessen

Chiles formidable økonomiske vekst er tuftet på markedsvennlige reformer, skriver Eirik Løkke i Finansavisen.

Publisert: 22. mars 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita

11. mars startet Michelle Bachelet på sin andre periode som chilensk president. På grunn av dets markedsvennlige politikk er landet blitt omtalt som det latin-amerikanske mirakel, som i 2010 ble belønnet med medlemskap i OECD. Men den økonomiske veksten har ikke kommet alle til gode. Stor ulikhet er fremdeles et problem. Bachelets viktigste oppgave blir derfor å sørge for at alle chilenere opplever reelle muligheter uten at dette går på bekostning av den økonomiske veksten. Det blir ingen enkel oppgave.

Den chilenske økonomien utmerket seg ikke som spesielt imponerende de første tiårene etter annen verdenskrig. Landet fulgte lenge den sør-amerikanske trenden med lav økonomisk vekst, men fra begynnelsen av 80-tallet opplevde Chile en sterk og vedvarende vekst, langt høyere enn det latin-amerikanske gjennomsnittet.

Veksten har inntruffet samtidig som landet har gjennomført den mest markedsvennlige politikken i regionen. Av den grunn er landets politikk ofte blitt trukket frem som (ny)liberal par excellence. Chiles strukturelle reformer, og særlig den chilenske pensjonsreformen som introduserte individuelle sparekonti, høstet internasjonal anerkjennelse.

Arkitekten bak endringene var José Piñera (broren til den utgående presidenten), som i tillegg til å reformere landets trygdesystem også opphevet forbudet mot fagforeninger, som ble innført i etterkant av kuppet i 1973.

Virkningene av reformene er naturligvis omdiskuterte, men økonomen William Lewis har beregnet at den offentlige andelen av BNP falt med omkring 12,4 prosent fra 1984 til 1990, slik at andelen i 1990 var på 21,9 prosent. Endringer i trygde- og velferdsutbetalingene utgjorde omkring halvparten av nedgangen.

I samme periode begynte den økonomiske veksten å ta av, samtidig som fattigdommen sank betraktelig. Mens nesten 25 prosent av chilenerne levde for 2 dollar dagen i 1986, var det i 2009 praktisk talt ingen. Patricio Navia ved New York University mener årsaken til den gode utviklingen er kombinasjonen av markedsvennlig politikk og målrettet fattigdomsbekjempelse.

Av åpenbare grunner er Chiles liberale reformer blitt forbundet med store kontroverser: Det faktum at mange av reformene fant sted under Pinochet-diktaturet har utvilsomt bidratt til å skade de liberale reformenes omdømme og således vært en yndet skyteskive for radikale kritikere.

En god indikator på de liberale reformenes suksess, er imidlertid at ingen av sentrum-venstreregjeringene mellom 1990 og 2009 valgte å reversere reformene. Til tross for Chiles imponerende utvikling de siste tretti årene, står landet overfor betydelige utfordringer. Riktignok har landet fremdeles en høy økonomisk vekst og lav arbeidsledighet, men de siste fire årene har landet sett et økende antall gateprotester, som vitner om en stigende sosial uro.

Drivkraften bak misnøyen er grunnet i at ikke alle chilenere har fått nyte godt av den økonomiske veksten. For selv om Chile både har bekjempet fattigdom og redusert forskjeller, er ulikhetene fremdeles store. Mange chilenere føler med rette at landets myndigheter burde gjøre mer for å skape muligheter for alle, for eksempel ved å øke tilgangen til høyere utdanning. Videre viser at tall fra tankesmien Latinobarómetro at chilenere har urovekkende lav tillit til de politiske partiene og måten demokratiet fungerer på, noe den lave valgdeltagelsen ved valget i desember, med 42 prosents oppmøte, illustrerer.

President Michelle Bachelets fremste valgløfte var å bekjempe urettferdigheten i landet, blant annet ved å innføre gratis høyere utdanning. Samtidig vil hun øke selskapsskatten fra 20 til 25 prosent, i en tid hvor den globale konkurransen bidrar til at mange land ønsker å sette den ned. Bachelet bør åpenbart bruke presidentperioden til å skape muligheter for alle, blant annet ved å øke tilgangen til høyere utdanning for landets minst privilegerte. Men samtidig bør hun ikke glemme den markedsvennlige politikken som bidro til å gjøre landet til en del av OECD. Økonomisk vekst er ikke en tilstrekkelig betingelse for utvikling, men det er definitivt en nødvendig en.

Kronikken er publisert i Finansavisen 22.3.14