Den europeiske drømmen kan bli et mareritt
Å holde vår verdensdel samlet er ingen dans på roser, men alternativet er mye verre. Mathilde Fasting i Aftenposten.
Publisert: 31. mars 2016
Å holde vår verdensdel samlet er ingen dans på roser, men alternativet er mye verre.
Jeg leste for noen år tilbake en roman av Carl-Johan Vallgren, Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov. I 1900 selger Rubashov sin sjel til djevelen, slik Faust før ham. Han blir udødelig, men er tvunget til å leve gjennom hele 1900-tallet i Europa.
Det er ingen spøk. Siden han er udødelig, overlever han enhver grusomhet på europeisk jord helt frem til millenniumsskiftet. Det er Europas blodige historie som beskrives. Hadde Rubashov fortsatt å leve, hadde det dessverre blitt mer enn nok å oppleve, også etter år 2000.
Det Europa jeg selv er vokst opp med, var et Europa i fremgang. Krigen var langt unna. EF, og etter hvert EU, var det fantastiske fredsprosjektet. Europa er grunnlaget for hva jeg har valgt å studere, hvilke språk jeg har lært meg og hva jeg leser av litteratur og historie. Jeg har vært stolt av Europa, av et kontinent med så mange ulike land, med hver sine særegenheter, men likevel uendelig mange felles historiske, kulturelle og religiøse erfaringer.
Europa handler om fred og demokrati
I 1988 var jeg i Polen med studenter fra hele Europa, også dem som bodde bak jernteppet. De ville høre om alt i Vest-Europa, ønsket å dra, ville studere der. Da muren falt året etter, ble det mulig, og gradvis ble også Øst-Europa gjenforent med resten av Europa. At europeere siden Schengen har kunnet reise fritt i Europa, er etter min mening en av Europas største seiere.
De to store verdenskrigene på det europeiske kontinentet var mellom naboland. Bare dra til kirkegårdene ved den belgiske byen Yprès, der en halv million mennesker døde, eller til Amiens eller andre byer nord i Frankrike, for ikke å nevne det mest opplagte, Auschwitz. Det er minnesbyrd om hvor galt det kan gå.
Europa, gjennom EU, handler om fred og demokrati, om naboland som må håndtere uenigheter, men som velger dialogen, ikke krigen. De landene på europeisk jord som ikke er med i EU, er deler av Balkan, nettopp det området der det igjen ble krig på 1990-tallet. Selv om Radovan Karadzic for kort tid siden ble dømt for folkemord av menneskerettighetsdomstolen i Haag, er Balkan likevel skjørt.
Det moderne Europa er den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden, bygget på ideer om frihet, demokrati, ytringsfrihet, deltagelse. Ideene finnes i litteraturen, kunsten, arkitekturen, i de varierte landene og byene, i vinen, ølet og de lokale mattradisjonene. Alt sammen gjør at mennesker fra hele verden ønsker å komme hit som turister.
Flyktningstrømmen splitter
Men nå kommer også migranter og flyktninger. De kommer ikke på besøk, de kommer for å bli. De kommer ikke for kulturen og historien, men for arbeid og et bedre liv enn der de kommer fra. Krig, nød, svake og utrygge stater, svak økonomi og lite arbeid flyter sammen som årsaker til at de kommer.
Flyktningstrømmen splitter europeerne. Noen land sier blankt nei, andre bygger gjerder, og noen har hittil tatt imot med åpne armer. Det er trolig den aller største utfordringen europeerne står overfor foreløpig i dette århundre.
Strømmen av mennesker som vil til Europa er kontinuerlig. Hvordan kan vi forene et ønske om å motta flyktninger, og samtidig ta vare på egen befolkning? Hvordan kan vi si at ikke alle kan komme hit, samtidig som de som er her, fremdeles kan få bevege seg fritt? Være liberale for noen, og ikke for andre?
Lever i Europa, men er ikke europeere
De som kommer og som allerede er her, vil måtte bli europeere. Det betyr i sin essens at de må ønske å bo i et europeisk land. Frank Rossavik skrev dagen etter Brusselterroren at parallellsamfunn var det farligste. Her lever mennesker på europeisk jord, uten å være europeere, og noen vil til og med hate Europa. Om tilliten forsvinner, både til myndigheter og til naboen, kan Europa igjen kastes inn i uroligheter og konflikter jeg aldri før nå har tenkt at har vært mulig.
Terror i Europa er ikke nytt, bare siden 1970-tallet har Europa gjennomlevd de italienske «gli anni di piombo», IRA, Baader-Meinhof, Madrid, London, Paris og nå Brussel. Men nå blandes frykt for terror med flyktninger. Flere av terroristene er født i Europa. Det vitner om mislykket integrering.
Om utviklingen fortsetter, blir ikke spilleren Rubashov med den faustiske pakten arbeidsledig med det første. Han vil dukke opp på metroen, på kafeen, på torget og overalt hvor europeerne befinner seg, nyter musikk, reiser, arbeider, drikke café-au-lait, leser og diskuterer. Han utfordrer essensen av det europeiske, rammer det vi mest av alt elsker ved Europa. Han skaper utrygghet, han bidrar til at mennesker slutter å stole på hverandre, at sikkerhet oppnås bak murer, kameraer, overvåking og bevæpning.
Sikkerhetstiltakene kan bli en ond spiral
Hvordan skal man takle avveiningene mellom behovet for trygghet og behovet for frihet?
Terrorforsker Anders Romarheim sa på Dagsnytt 18 i forrige uke noe viktig, men vanskelig. Om man vedtar strengere lover rett etter terror, mens følelsene er sterke og presset er stort, er risikoen stor for at trygghet trumfer frihet. Sikkerhetstiltakene kan lett bli en ond spiral som bryter ned tilliten, og kravet om enda mer sikkerhet vil komme hver gang det viser seg at det likevel ikke var sikkert.
Jeg har holdt fast på drømmen om et samlet Europa, om de fire frihetene og den frie ferdselen. Jeg har stemt ja til EU, og jeg vil gjøre det igjen. Å holde et Europa sammen er ingen dans på roser, men jeg gir ikke opp håpet om at samarbeid mellom landene i Europa er bedre enn at Europa brytes opp.
Hva Europa blir i fremtiden, avgjøres av europeerne. Velger de isolasjon, vil drømmen fort bli et mareritt.
Kronikken var publisert i Aftenposten onsdag 30. mars 2016.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
