Alt Danmarks neste statsminister ikke kan bestemme
Danmark har fått et tuttifrutti-parlament med mange sure drops. Det vil gjøre jobben til landets neste statsminister svært vanskelig. Den blir enda vanskeligere fordi store og viktige beslutninger for Danmark de neste årene vil bli tatt utenfor landets grenser.
Publisert: 27. mars 2026
Det danske valget 24. mars ga landet et Folketing der nær enhver regjeringskoalisjon virker umulig. Det er 12 partier. Hverken «rød blokk» eller «blå blokk» har flertall. Sentrumspartiet Moderaterne, ledet av utenriksminister og tidligere statsminister for Venstre, Lars Løkke Rasmussen, holder vektskålen.
Å snakke om blokker gir likevel lite mening. Begge fløyer er splittet i småpartier. Lederne snakker høyt og mye om hvem de overhodet ikke vil samarbeide med. Det kan ende i en ustabil mindretallsregjering eller en sentrumskoalisjon med enda flere partier enn i dag. Det kan gå uker eller måneder før en ny regjering er på plass. Enkelte analytikere spår politisk kaos slik Danmark opplevde på 1970-tallet, da det ble holdt valg omtrent hvert annet år.
Valgkampen har samtidig vært ført uten særlig debatt om det som både utløste valget og vil ligge aller øverst på enhver ny statsministers dagsorden: Danmarks forhold til omverdenen.
Mangelen på utenrikspolitisk valgdebatt er ikke spesielt dansk. Valgkamper flest, de aller fleste steder, handler om hjemlige og jordnære saker, gjerne velgernes lommebok. Som i Norge er det også ganske bred politisk enighet i utenrikspolitikken.
Putin og Trump
Vårens danske oppgjør stiller likevel i en slags særklasse: Det var begivenheter utenfor landets grenser som førte til at valget kom nå. Hva som skjer i utlandet de nærmeste ukene og månedene, vil også bestemme handlingsrommet for dem som tar over styringen.
Vladimir Putin og Donald Trump har hatt mye av regien. Russlands invasjon av Ukraina i 2022 ga tyngde bak kravet om opprusting i alle Nato-land, med skyhøye regninger. Trepartiregjeringen ledet av sosialdemokraten Mette Frederiksen dekket inn deler av de nye utgiftene, rundt tre milliarder danske kroner i året, ved i 2023 å avskaffe Store Bededag, en offentlig fridag fjerde fredag etter påske. Vedtaket var særdeles upopulært og bidro til at oppslutningen om regjeringspartiene Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne stupte.
En uventet og uvelkommen redning kom med Donald Trump. Statsminister Frederiksen og utenriksminister Lars Løkke Rasmussen avviste blankt presidentens krav om å ta over Grønland. Dette ga et popularitetsoppsving for de to frontfigurene og fremgang på meningsmålingene. I Danmark er det statsministeren som bestemmer når det skal holdes valg innenfor fireårsperioden. Frederiksen kunne ventet med valget til høsten, men nær alle analyser konkluderer med at hun gjorde det nå for å ri på medgangsbølgen.
Suksessen var måtelig. Regjeringspartiene gjorde det bedre enn under bølgedalen i 2025, men Socialdemokratiet gjorde sitt dårligste valg siden 1903 og Venstre sitt dårligste siden partiet ble grunnlagt i 1910. Også Moderaterne, grunnlagt før forrige valg i 2022, gikk tilbake.
I handlingsrommet
Ustyrbare utenrikspolitiske begivenheter vil bestemme handlingsrommet for den kommende regjeringen. Dette politiske og økonomiske handlingsrommet er langt klarere definert enn i Norge. Danmark har ikke noe oljefond. Valutakurs og renter er i praksis bundet til eurokursen.
Grønland-konflikten er ikke løst. Meldinger de siste dagene, kjent gjennom en senatshøring i Washington, forteller imidlertid om forhandlinger som vil gi amerikanerne adgang til flere forsvarsområder på Grønland. Det skal imidlertid skje innenfor rammen av forsvarsavtalen mellom de to landene fra 1951. Dette vil gjøre det vanskelig for Donald Trump å forsvare sitt opprinnelige mål: «US will have Greenland».
Forsvarspengene. Det er planlagt å bruke rundt 100 milliarder danske kroner i året (rundt 150 milliarder norske) på opprustning og støtte til Ukraina for å nå Natos mål om å bruke 3,5 prosent av BNP på forsvar. Dette begrenser muligheten til andre reformer. Det har også historisk vist seg at det er vanskelig å bruke veldig store summer på forsvar på en kostnadseffektiv måte. Skandalepotensialet er alltid stort. I tillegg ligger usikkerheten rundt USAs rolle i Nato. Danmark har, i motsetning til Norge, sluttet seg ubetinget til Frankrikes ønske om en alternativ atomparaply for Europa.
Energikrise. En langvarig oljekrise som følge av Iran-krigen kan krympe det økonomiske handlingsrommet og begrense muligheten for det grønne skiftet, med investeringer i vindmøller, solkraft og atomkraftverk.
Innvandring. Sosialdemokraten Mette Frederiksen skilte seg lenge ut fra partifeller i andre land ved å forsvare en svært stram innvandrings- og asylpolitikk. Etter at holdningene i mange land har beveget seg i mer innvandringsskeptisk retning, har hun de siste årene blitt vertinne for politikere på besøk for å studere de danske erfaringene.
Det er likevel konflikter. Den danske regjeringen ønsker å endre loven slik at alle utlendinger som er dømt til straffer over ett års fengsel, skal utvises. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har imidlertid påpekt at dette kan komme i konflikt med andre prinsipper, som familiehensyn. Sammen med 26 andre land har Danmark bedt domstolen om å endre sin praksis, noe rettens president har avvist. Det kan gå mot en heftig konfrontasjon.
Europeisk innramming. I 1972 sa Danmark ja til å bli medlem av EU. Hovedargumentene var økonomiske. «Flagget følger flesket», argumenterte sosialdemokraten Per Hækkerup.
Danmark er, som Norge, en eksportnasjon, men det er vesentlige forskjeller. Norge har historisk eksportert i «bøtter og spann» – fisk, metaller, olje og gass – med priser som i stor grad styres av verdensmarkedet. Danmark har og har hatt en stor landbrukseksport, i dag supplert med blant annet en sterk farmasøytisk industri. Landet er i enda større grad enn Norge prisgitt et regelstyrt marked.
Dansk økonomi vil dermed avhenge både av hvilken beskyttelse EU kan gi mot Trumps tollrundkast, kinesisk dumping og sikkerhet mot russisk aggresjon – og av suksess eller fiasko for Den europeiske unions ambisjoner om å skape ny vekst og dynamikk i europeisk økonomi.
Valg teller, ressurser avgjør – og de viktigste avgjørelsene for den neste danske statsministeren vil bli tatt i Moskva, Beijing, Washington og Brussel.
Relatert
Seiersdagen og løgnens imperium
Kunsten å temme rovdyr
Storbritannia etter Starmer
Når politikere plukker velgerne
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Dansk euroløsning for Island i EU?
Island kan snart komme i forhandlinger med EU om medlemskap. Regjeringen ser fordeler for islandsk økonomi ved å bruke euro. EU-landet Danmark kan selv bestemme om, og i så fall når, landet vil ta euroen i bruk. Er en slik ordning et økonomisk mulig og politisk rimelig forhandlingsmål for Island?