Hva skjer med digitaliseringen etter koronakrisen?

Det er liten grunn til å tro at utnyttingen av data og andre typer digitalisering vil bli mindre viktig som forretningsmodell i tiden fremover. Om noe vil koronakrisen forsterke trendene.

Eirik Løkke

Publisert: 22. mai 2020

Digitalisering er prosessen som blant annet gjør det mulig å kommunisere med hvem som helst, når som helst, uansett hvor i verden man måtte befinne seg. Utviklingen av internett har fundamentalt endret våre liv, måten vi forholder oss til hverandre på, og også det globale næringslivet.

De største og mest verdifulle selskapene i verden tilhører nå kategorien Big Tech, hvor digital omsetning av personlige data er en viktig del av forretningsmodellen. Data har, ifølge The Economist, blitt verdens viktigste ressurs. Det er liten grunn til å tro at utnyttingen av data og andre typer digitalisering vil bli mindre viktig som forretningsmodell i tiden fremover. Om noe vil koronakrisen forsterke trendene.

Et sentralt område er helse. For det første har kombinasjonen av GPS-lokasjon og helsedata et stort potensial i bekjempelse av pandemier. Denne typen digitale verktøy øker sannsynligheten for at man kan isolere utsatte individer, uten å foreta de mest drakoniske inngrepene mot resten av befolkningen. For det andre er muligheten for å utvikle digitale tjenester innenfor helsesektoren enorme, og etterspørselen tilsvarende stor. Ønsket om personrettede helsetjenester kommer til å være en driver for digitaliseringen.

En annen effekt av koronakrisen som vi allerede kan observere, er mer bruk av videomøter i kontakten mellom helsepersonell og pasienter. I koronatider er incentivene til å unngå fysiske møter veldig sterke, men det er grunn til å tro at erfaringene med digitale møter vil øke utbredelsen også etter viruskrisen.

Krisen har også vært en katalysator for bestilling av varer og tjenester på nett. En sannsynlig effekt av koronaviruset er at flere kommer til å bestille levering av matvarer digitalt.

Plattformøkonomien, illustrert ved selskaper som Airbnb (overnatting) og Über (transport), vil også vokse. Disse selskapene kjennetegnes av at de ikke eier fysiske eiendeler, men kun er en plattform for formidling – eller en digital løsning, om du vil. Årsaken til at plattformøkonomien vil vokse, er at den er ressurssparende – veldig mange varer/ting som kjøpes, brukes sjelden. Digitale plattformer gjør at de enten kan deles eller selges videre på en måte som er svært enkel å forholde seg til for brukerne. Ulike beregninger tyder på at omsetningen kommer til å stige med flere milliarder dollar i årene som kommer.

De sterkeste generelle driverne for digitalisering fremover er Big Data (stordata) og kunstig intelligens. Disse fenomenene er også knyttet til hverandre. Vellykket bruk av Big Data forutsetter mye data, og jo mer data man får tilgang til og kan prosessere, jo enklere er det å lykkes. Det er en av årsakene til at de store selskapene har en stor fordel, fordi de allerede har tilgang på store mengder data. Denne effekten er kjent som Matteus-effekten (den som har, skal få). Det er også en av grunnene til at Kina gjennom sitt sosiale poengsystem er godt posisjonert til å lykkes med Big Data-revolusjonen, ettersom den enorme tilgangen på elektroniske fotavtrykk gir stor tilgang på data som kan prosesseres.

Tilgangen på Big Data vil også påvirke evnen til å lykkes med kunstig intelligens. Kunstig intelligens er drevet frem av et ønske om å gjøre maskiner i stand til å løse oppgaver som har vært forbeholdt mennesker. Mens tidlig kunstig intelligens i stor grad var basert på algoritmer – oppskrifter som forteller hvordan noe gjøres, dvs. som instruksjonene til et dataprogram – har kunstig intelligens nå beveget seg i retning av maskinlæringsalgoritmer, der datamaskinen selv lager noen av instruksjonene. Utvikling av selvlærende datamaskiner som også kan ta automatiske beslutninger, er en sterk trend.

Disse utviklingstrendene har en sideeffekt. Digitaliseringen gir utfordringer knyttet til konkurranselovgivning og reguleringsregime, samt personvernet. Den utfordrer også nasjonalstatens suverenitet på en måte som kommer til å få stor oppmerksomhet i tiden som kommer.

Til tross for at digitalisering som fenomen har gjort det mulig å automatisere mye menneskelig arbeidskraft, har produktivitetsveksten de senere årene vært relativt svak. Slik MIT-professor Robert Solow har formulert det: “you can see the computer age everywhere but in the productivity statistics”. Økonomen Robert Gordon mener at dagens digitalisering og påfølgende innovasjoner ikke vil gi tilsvarende produktivitetsvekst som den vi har sett tidligere. Andre økonomer mener at det er vanskeligere å måle produktivitetsforbedringer, slik at selv om vi løser oppgaver mer effektivt, gjenspeiles ikke dette i statistikken. Et åpenbart eksempel er hvor mye mer vi får gjort hjemmefra i dag, sammenlignet med tidligere.

Tjenester som videokonferanser har vært relativt lett tilgjengelige i mange år allerede, men likevel relativt lite brukt. I arbeidslivet har det vært vanlig å møte hverandre fysisk, selv når dette har krevd lange reiser. I tiden etter koronapandemien vil veldig mange flere arbeidstagere ha fått erfaring med bruk av videomøter. Det vil gjøre at videokonferanser vil kunne erstatte en del av reisene. Også økonomien vil kunne gi økt incentiv til å brukevideokonferanser. Mange bedrifter vil måtte kutte kostnader. Mindre reising og mer video er en måte å kutte kostnader på, uten at det har veldig sterke konsekvenser. Det vil også være en fordel for klimaet. Dersom det blir relativt dyrere å reise med fly, vil det være en ytterligere drivkraft for flere videomøter.

Offentlig sektor, særlig i Norge, har lenge vært langt fremme i å bruke digitale løsninger. Vi kan i stor grad kommunisere digitalt med det offentlige. Den utviklingen vil trolig fortsette.

Det er usikkert hvordan bruken av hjemmekontor kommer til å slå ut. En mulighet er at det kommer til å være større rom for individuell tilpasning, at de som har mulighet og liker det, får større muligheter til å fortsette med arbeid hjemmefra. Samtidig vil mange konkludere med at fordelene ved å være i et arbeidsfellesskap er undervurdert. Men digitale verktøy kan være et tveegget sverd. Samtidig som det er praktisk og man kan spare tid, kan det også føre til et press om å være tilgjengelig for arbeidsgiveren også på fritiden.

Hvilken påvirkning koronakrisen får på digitalisering i utdanning er usikkert. Bruken av video i undervisningen kan øke, men vil antakelig fortsette å fungere som et supplement, heller enn som en erstatning for fysiske forelesninger. Digitale verktøy kan, dersom de brukes riktig, gi større rom for tilpasset opplæring og større rom for gode lærere til å utvikle alternative måter å undervise på. Det er grunn til å tro at høyere utdanning i større grad vil benytte seg av digitale verktøy, både i regulær undervisning og i mer spesialiserte online-kurs.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: