Hersketeknikker handler ikke bare om menn som manipulerer kvinner

Lars Kolbeinstveit anmelder boken Hersketeknikker – nyttige og nådeløse av Sigrid Sollund.

Publisert: 20. oktober 2017

NRKs Sigrid Sollund har skrevet en god bok om hersketeknikker, da.

Sigrid Sollund, journalist i NRK, har skrevet bok om hersketeknikker. Meningene hennes er av og til så ensidige at de irriterer, for eksempel når hun ganske bastant påstår at vi mennesker setter hverandre i ulike båser.

De tydelige meningene er et smart retorisk grep som fanger leseren og får en til å lese videre. Og det unyanserte, som på siden før var irriterende, blir fort gjort til skamme på neste side.

Sollund er nemlig ikke ensidig likevel – snarere er hun reflektert, morsom og konkret.

Hun forklarer det best selv i innledningen: «Maktstrukturene er forandret, det handler ikke alltid om mann mot kvinne eller mektig mot avmektig. Det er på tide å vide ut begrepet og se hvordan teknikkene kommer til uttrykk i dag.» Sollund har altså til hensikt å utvide hersketeknikkbegrepet. Et ambisiøst mål.

Mangfold av hersketeknikker

Sollund skriver mangfoldig om hersketeknikker i alt fra politikk og media – til i familien og i arbeidslivet. Delen som omhandler familie og parforhold er skarp. Mange vil kjenne seg igjen, og man blir paranoid for hersketeknikker av å lese det.

Krenkelsestyranni og ytringsfrihet er noe som blir mye diskutert i Norge, og som kan gjøres svært komplisert, og å hevde seg krenket, kan være en hersketeknikk. Sollund får med seg det vesentlige på én side.

Beskrivelsen av psykiske lidelser er dristig, men riktig. Sollund tar folks psykiske problemer på alvor, men forventer likeverd og ansvar, og beskriver hvordan folk kan bruke sin egen angst som en hersketeknikk. Det problemet tror jeg mange vil kjenne seg igjen i.

Selvsagt er det svært viktig å ha respekt for menneskers vonde opplevelser i barndommen, sosial angst og hva det måtte være. Og det kan være forståelig at mennesker som sliter, bruker hersketeknikker, men det er likevel ikke legitimt.

Kvinner og klær

Sollund har snakket med mange personer om hersketeknikker. Men utvalget av personer som snakker om feminisme og hersketeknikker, er litt uoriginalt.

En av dem er Marie Louise Sunde, som sto bak kampanjen «Hun spanderer», som var en reaksjon på at mannen liksom skal spandere på dama når de er på byen.

Hvite heterofile menn evner ikke å se at kvinner ofte blir satt i en bås på grunn av sitt kjønn, mener Sunde, uten at Sollund protesterer. Sunde har selvsagt rett i at slikt forekommer, men i noen sosiale lag er likestillingen kommet betraktelig lengre. Der er menn snarere livredde for å sette kvinner i bås. At kvinner både i næringsliv og politikk likevel reduseres mer enn menn, er en velkjent påstand. Men om det stemmer, kan diskuteres.

For å ta ett eksempel: Da Theresa May ble statsminister, fikk hun mye medieoppmerksomhet for skoene sine, og Amanda Schei skrev en krass kritikk av mediene på NRK Ytring.

Maryam Iqbal Tahir svarte Schei med solid empiri. Mange menn blir utsatt for det samme, skrev hun, men offentligheten er mye mer på vakt mot spørsmål som angivelig nedvurderer kvinner. «Kvinnen fremstilles som en skrøpelig toppleder, som er så skjør at hun ikke greier å håndtere spørsmål om klær og privatliv på lik linje med menn», skrev Iqbal Tahir.

Sollund viser samtidig til eksempler på hersketeknikker fra kvinner mot menn, men boken mangler tidvis den originaliteten og de nye vinklene på kjønnsroller som for eksempel Inger Merete Hobbelstad eller Iqbal Tahir har bidratt med i norsk feminismedebatt.

Her utviser jeg for øvrig noe som er en hersketeknikk, ifølge Sollund. Jeg kritiserer henne for ikke å skrive om noe annet. For eksempel er det visstnok en vanlig konservativ hersketeknikk å mene at feminister som tar opp kritikkverdige forhold ved norsk likestilling, heller burde snakke om alvorligere kvinneundertrykking i andre land, særlig muslimske land.

Hersketeknikker skader saklig politikk

Sollund beskriver hvordan hersketeknikker kan sette kritikere ut av spill og få debatter til å handle om noe annet enn sak. Hun har mange gode eksempler, men hvordan selve saken havner i bakgrunnen, burde vært utdypet nærmere. Det er av politisk interesse fordi det dreier seg ofte om saker der store (økonomiske) verdier står på spill.

Sollund forteller om det kanskje beste eksempelet på mannssjåvinisme i norsk politikk: Da Sylvi Brustad var næringsminister i 2009, ble det bråk omkring regjeringens hånderting av det statlige eierskapet i Aker Solution. Brustad henviste til en generalforsamling for å forsvare regjeringen. Det fikk Lars Sponheim til å ta i bruk hersketeknikker:

«Denne generalforsamlingen er fikenbladet Brustad prøver å gjemme seg bak, og Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg.»

Men, som Sollund poengterer, slapp ikke Sponheim ustraffet fra det. Daværende SV-leder, Kristin Halvorsen, tok Brustad i forsvar: «Vi kvinner som har vært ute en vinternatt før, vet jo at de mannfolka som er sværest i kjeften og mest sjåvinistiske, det er de som trenger det minste fikenbladet selv.»

Sollunds eksempel viser hvordan hersketeknikker kan slå tilbake på en selv.

Men Sponheims bruk av hersketeknikk ble ikke bare kontraproduktiv fordi Halvorsen kunne anklage han for mannssjåvinisme, og antyde at han hadde liten penis. Den ble også kontraproduktiv fordi Sponheim hadde de beste argumentene, men spolerte sin egen sak.

Journalistisk integritet

Ingen journalister er helt nøytrale. Alle blir påvirket av sitt eget ståsted. Hvor Sollund står, er ikke enkelt å oppdage.

Det tror jeg blant annet skyldes at hun har en sunn og balansert tilnærming til kritikk, som ivaretar journalistikkens integritet: «Det kan være like frustrerende for journalister som for andre mennesker å bli mistenkeliggjort og tillagt motiver. Det får vi bare tåle, og det er bra hvis det får journalistene og redaktørene til å stoppe opp og spørre om det er en grunn til at beskyldningene kommer. Det er ikke bra når det fører til at redaksjonene legger bånd på seg bare for å motbevise beskyldningene.»

Sollund beskriver hersketeknikker fra høyre og venstre, fra høy og lav. Selv i typiske saker hvor hersketeknikker er mer brukt, som likestilling, innvandring eller religion, evner Sollund å vise til eksempler fra flere vinkler. Hun går verken i anti-Listhaug, eller nå-må-vi-forstå-hvorfor-Listhaug-er-så-populær-fella.

NRK er en allmennkringkaster som skal favne bredt og holde høy kvalitet. Sollund er slik sett skapt for NRK, og det er boken også et godt eksempel på. Språket er tettpakka og enkelt. Fritt for akademisk sjargong eller uforståelige begreper fra postmoderne sosiologi og kjønnsteori – noe som en kanskje ikke skulle forvente i en ny bok om hersketeknikker.

Egen bruk av hersketeknikker

Når Sollund skriver personlig om sin egen bruk av hersketeknikker, er det troverdig og morsomt. For eksempel når hun tilbyr seg å passe alle ungene for at ektemannen skal få trent.

Kapittelet om hersketeknikker i lokalpolitikken bidrar også til at dette er en bok som favner mye bredere enn skravleklassen i Oslo. Derfor tror jeg det blir flere opplag. Det bør det bli.

Noen lurer kanskje på hvorfor det står «da» i ingressen. Sollund forklarer det i boken. Det er et lite ord som kan skape tvil om at det ligger noe under. Å si «unnskyld» virker oppriktig. «Unnskyld, da» skaper tvil. Så unnskyld: Jeg mente å skrive at Sigrid Sollund har skrevet en svært bra bok. For folk flest og eliten.

Innlegget er også publisert hos Minervanett 19.10.2017

Publisert: 6. september 2023