Det er typisk norsk å slippe å velge mellom trygghet og frihet

Hva er det som eventuelt gjør at et land som Norge er bedre egnet enn mange andre land til å håndtere en krise av så enorme dimensjoner som den vi nå opplever, spør Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 31. mars 2020

Forleden så jeg filmen Contagion med Matt Damon og Kate Winslet i to av rollene. Den regnes, ifølge Aftenposten, som en av de mer realistiske filmene om hvordan et virus kan spre seg i hele verden, og hvordan det kan få helt katastrofale følger.

Jeg vet ikke hva jeg ville syntes om filmen, dersom jeg hadde sett den da den kom i 2011. I dag virker den nesten skremmende realistisk. Mye av det som skjer i filmen, gir sterke assosiasjoner til den pandemien vi nå opplever.

Likevel er det noe som ikke stemmer. For når det begynner å bli vanskelig, er reaksjonene helt annerledes i filmen enn jeg kan forestille meg at de kan bli i Norge. I filmen går samfunnet nærmest i oppløsning. Ingen tenker på andre enn seg selv, og fellesskapet forvitrer under trusselen av smitte. Det er heller ingen myndige ledere som står frem og veileder og forklarer hva som skjer og hvorfor det skjer.

Contagion er bare film, men likevel. En global viruskrise er på mange måter en test på hvordan et samfunn tåler og håndterer sjokk. Samfunnet som skildres i filmen, tåler det åpenbart dårligere enn Norge har gjort så langt.

Det er innlysende at ulike samfunn i varierende grad er rustet til å håndtere slike kriser. Organisasjonen The fund for peace utarbeider hvert år en indeks for staters sårbarhet. De vurderer blant annet staters legitimitet, graden av samhold i befolkningen, den økonomiske situasjonen, tilliten til politiske myndigheter og evnen til å beskytte borgerne i kriser og katastrofer.

Ikke uventet kommer blant andre de nordiske landene høyt, med Finland og Norge på topp – mens Jemen inntar posisjonen som den aller mest sårbare staten i verden. Sør-Korea står som nummer 20 på listen og Kina som nummer 89, av i alt 178 land. Den store forskjellen mellom Sør-Korea og Kina har blant annet med demokrati å gjøre. Autoritære stater kan virke effektive, men frykt eller blind tillit er ikke bra. I det lange løp er åpen, kritisk og ærlig kommunikasjon med befolkningen en forutsetning for oppslutning og solidaritet når svært inngripende tiltak skal settes i verk.

Hva er det som eventuelt gjør at et land som Norge er bedre egnet enn mange andre land, til å håndtere en krise av så enorme dimensjoner som den vi nå opplever?

Den verdensberømte statsviteren Francis Fukuyama har pekt på tre forhold som må være til stede for at et samfunn skal kunne karakteriseres som vellykket og dermed også sterkt nok til å håndtere store kriser: Det må ha en bunnsolid rettsstat. Det må ha en stat som «leverer» det den har lovet. Og det må ha politikere som kan innsettes og avsettes av velgerne i valg.

Det er også en god beskrivelse av Norge.

I vanskelige tider, som nå, merker de fleste i Norge at det gir en grunnleggende følelse av trygghet å vite at vi lever i et fritt, demokratisk og velfungerende land – med en rettsstat som er intakt og med en stat som etter beste evne forsøker å redde oss fra katastrofen. Det er nok ikke uten grunn at så mange skriver på sosiale medier at de er glade for at de bor i Norge nå. 90 prosent av de spurte støtter at de strenge tiltakene blir videreført til over påske. Bare seks prosent er imot.

Det er disse grunntrekkene som har gjort det mulig for oss å utvikle et samfunn som er preget av mellommenneskelig tillit og moderate sosiale forskjeller, og stor grad av trygghet og frihet. Det at vi har greid å skape en bro mellom frihet og trygghet, som viser at vi kan få mye av begge deler, er kanskje det mest dyrebare fellesgodet vi har. Det er typisk norsk å slippe å måtte velge mellom frihet og trygghet.

Vi har også klart å kombinere en sterk velferdsstat med en velfungerende og internasjonalt åpen markedsøkonomi, som er det mest verdiskapende og produktive økonomiske systemet vi kjenner. At vi greier det, har med den høye tilliten å gjøre og med den gjensidig forpliktende samfunnskontrakten som vi alle er en del av.

Men selv med vår solide samfunnsmodell kan vi ikke ta for gitt at den krisen vi nå opplever, ikke vil få varige følger for samfunnet vårt. Det avhenger blant annet av hvordan vi håndterer den økonomiske krisen når den verste viruskrisen er over. Jeg tror mange undervurderer hvor ekstremt konfliktfylt det kan bli et samfunn når samfunnskaken blir mindre. Skal vi bevare samholdet og tilliten, er vi helt avhengig av at byrdefordelingen er og oppleves som rimelig.

Den israelske historikeren Yuval Harari har i en artikkel i Financial Times også pekt på to andre trusler som vi skal være oppmerksomme på.

Den ene trusselen dreier seg om overvåking. I dag er det mulig å ta i bruk meget avanserte metoder for å overvåke befolkningen. Det kan for eksempel være fristende å kartlegge både smitte og smittede. Folkehelseinstituttet og Simula Research Laboratory lager nå en app som frivillig kan tas i bruk for å finne ut hvem som kan ha vært i nærheten av en person som er smittet.

Slike smarte løsninger kan være et gode, men de kan også gå for langt. Det er lett å si ja til små inngrep i personvernet, dersom det kan redde helsen vår. Men som Harari så godt viser i sin artikkel, er det ikke like lett å begrense overvåkingen eller å avslutte den når pandemien er over. Det finnes alltid mange gode formål som kan trumfe personvernet. Derfor er valgene vi gjør nå, viktige, og derfor var det et sunnhetstegn at så mange ville diskutere og modifisere forslaget til fullmaktslov som regjeringen fremmet.

Den andre faren handler om trusselen mot det åpne, globale samfunnet og den liberale verdensorden. Det er forståelig at nasjonalstatene er opptatt av å redde sin egen befolkning nå. Men også autoritære krefter griper anledningen. Illiberale stater, som for eksempel Ungarn, beveger seg i enda mer autoritær retning. Kina iverksetter PR-tiltak for å forsøke å «selge inn sin samfunnsmodell», ifølge en forsker ved Forsvarets høgskole.

Ingen vet hvor dette vil ende. Ulikt 22. juli-tragedien foregår det nå en løpende evaluering og debatt av det som gjøres mens det skjer. Som det spøkefullt ble sagt på Nytt på nytt: Vi har etter hvert flere koronaeksperter enn vi har smittede. Debattene kan forvirre og gjøre det vanskeligere for myndighetene til enhver tid å styre informasjonen, men de kan også opplyse og bringe ny kunnskap. En fri presse er blant de mest samfunnskritiske funksjonene vi har.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 29. mars 2020.

Publisert: 9. januar 2023