Offentlig eierskap

Staten og næringslivet

Venstresiden går nå mye lenger i å ville føre en politikk der politikerne satser fellesskapets penger på å etablere, kjøpe opp og eie bedrifter. Det viser forslagene som partienes landsmøter skal ta stilling til i vår, skriver Kristin Clemet og Aslak Versto Storsletten.

Aslak Versto Storsletten

Kristin Clemet

Publisert: 27. mars 2021

Hva skulle regjeringen foretatt seg med Hydro-salget, Støre?»

Slik spør Dagens Næringsliv på lederplass den 18. mars. Avisen mener at Arbeiderpartiet må si klart fra, dersom partiet vil forlate sentrale prinsipper i statens eierskapspolitikk og heller la politikerne overta styringen av Hydro, Equinor, Telenor og DNB.

Vi skal selvsagt ikke svare for Arbeiderpartiet. Men selv uten et svar er det mulig å orientere seg litt i hva vi kan vente oss av næringspolitikk i årene som kommer.

Alle partier har lagt frem forslag til partiprogram for neste stortingsperiode. De vil fortløpende bli vedtatt på partienes landsmøter utover våren. Rødt har allerede hatt landsmøte, og kommende helg er det MDG.

I Civita har Aslak Versto Storsletten skrevet et notat om alle programforslagene, og det er interessant lesning. Vi tror det er mulig å trekke følgende konklusjoner:

For det første: Alle partier er opptatt av det grønne skiftet og peker på mange av de samme næringene som viktige fremtidsnæringer. Det gjelder blant annet hydrogen, havvind, CCS, batterier, mineraler og maritim næring. Men det er ulikt syn på hvilken rolle staten skal spille og hva slags virkemidler som anbefales.

For det andre: Det er en helt tydelig høyre/venstre-akse i synet på statens rolle, både i næringspolitikken og i næringslivet. Partiene kan nærmest stilles opp på en rekke fra høyre til venstre, og det går også et klart skille mellom de borgerlige partiene på den ene siden og de rødgrønne på den annen.

For det tredje: De borgerlige partiene er opptatt av at staten skal sørge for gode rammebetingelser for næringslivet og vil gjerne styrke virkemidlene som fremmer omstilling til en grønnere fremtid. Men de er heller ikke fremmede for å bruke subsidier og selektive tiltak. De rødgrønne partiene vil at staten skal eie mer, styre mer, regulere mer og subsidiere mer.

For det fjerde: Forskjellen mellom høyre- og venstresiden er ikke ny, men den er forsterket. Venstresiden ser nå ut til å gå lenger – til dels mye lenger – i å ville føre en selektiv næringspolitikk der politikerne peker ut fremtidens bedrifter, næringer og teknologier, og i å satse fellesskapets penger på å etablere, kjøpe opp og eie bedrifter.

For det femte: Denne mer aktivistiske eller styringsoptimistiske linjen omfatter også en mer «aktiv» eierpolitikk: Det skal etableres nye statlige selskaper, staten skal kjøpe seg opp, og eierskapet skal være mer «aktivt». Hva denne aktiviteten skal bestå i, fremkommer ikke like klart, og slik sett er spørsmålet fra Dagens Næringsliv både aktuelt og relevant.

For det sjette: Mens forskjellene innad i den blågrønngule blokken er relativt små, er forskjellene i den rødgrønne blokken større. SV og Rødt vil gå svært langt i å kjøpe opp, styre og subsidiere norsk næringsliv. Rødt vil for eksempel at staten skal kjøpe seg opp i Equinor, Telenor, Hydro, Yara og DNB og ta selskapene av børs, noe som trolig koster opp mot 600 milliarder kroner. Samtidig vil de skattlegge private bedrifter så hardt at mange av dem vil være solgt ut, utflyttet eller nedlagt på kort tid.

Alt oppsummert må det sies at det er venstresiden som gjør de største endringene i næringspolitikken, der staten, på ulike måter, skal intervenere mer. Det er en trend vi ser også i enkelte andre land.

Kan det være at de har rett?

Enkeltnæringer og -bedrifter kan ofte se seg tjent med politikere som er villige til å subsidiere mer. Det avlaster risiko for de som får subsidiene. Men det kan bli svært kostbart for skattebetalerne, og det kan sette konkurransen ut av spill. Det kan dessuten avlede oppmerksomheten og endre ressursfordelingen bort fra potensielt mer lønnsomme næringer, bedrifter og prosjekter.

Det var også dette Norge erfarte på 1960- og 70-tallet.

Det fremføres mange argumenter for at vi trenger en mer aktiv stat i næringspolitikken. Til syvende og sist koker det trolig ned til et veldig enkelt, men viktig spørsmål:

Er det grunn til å tro at Støre og Moxnes, Lysbakken og Vedum – eller Solberg, Melby og Ropstad for den sakens skyld – har større kompetanse eller sjanse til å lykkes når de bruker skattebetalernes penger på næringsvirksomhet, enn bedriftsledere har når de forvalter, risikerer og står til ansvar for egne og investorenes sparepenger?

Vi tror ikke det.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 24. mars 2021.

Publisert: 23. november 2022