Verdiskapning her og der
Ulike næringer og ulike deler av landet er avhengig av hverandre for at vi tilsammen skal få høy verdiskapning og velstand. Steinar Juel i Nordlys.
Publisert: 16. februar 2019
«Hvor i landet verdier skapes er et hett tema…» skriver Per Gunnar Stensvaag i innledningen på sin kronikk i Nordlys 10. februar. Overskriften på Stensvaags innlegg var «Verdiskapning her eller der». Dette burde ikke være et hett tema, for verdiskapningen finner sted i alle deler av landet, og ulike næringer er helt avhengige av hverandre for at vi i sum skal ha en høy levestandard i Norge.
Debatten om hvor verdiene i Norge skapes, startet med at kollega i Civita Mats Kirkebirkeland tok tak i et utsagn fra nyhetssjefen i Klassekampen Mimir Kristjánsson da han annonserte at han ville flytte til Stavanger for å bli ordfører-kandidat på Rødts kommunevalgliste til høsten. Kristjánsson skrev: «…vi (må) flytte tyngdepunktet i politikken ut av Oslo og vestover mot kysten der verdiene faktisk skapes. Diskusjonene om framtidas jobber blir bedre om de tas på Vestlandet og ikke på Vestkanten.» Kirkebirkeland påpekte, noe som egentlig burde være en selvfølge, at det skapes verdier også i Oslo. Han viste i den forbindelse til at offisiell norsk statistikk viser at bruttonasjonalproduktet (BNP) per sysselsatt er høyere i Oslo enn i andre fylker. Oslo stikker seg ut i forhold til de andre fylkene, noe som kan ha sammenheng med at det der er mange hovedkontorfunksjoner. Ser vi bort fra Oslo, varierte BNP per sysselsatt i 2017 mellom 760.000 (Nord-Trøndelag) og 923.000 (Hordaland). De tre nordligste fylkene hadde en BNP per sysselsatt på mellom 810.000 og 850.000. Det er ikke store forskjeller fylkene i mellom, noe som er en kvalitet ved det norske samfunnet.
Men er det ikke slik at én type verdiskapning, for eksempel i industri- og matproduksjon, egentlig er mer verdiskapende enn for eksempel «pengeflytting», det vil si bank og finansmekling? Mat, varme og tak over hodet er helt klart mer basisbehov enn å ha en bankkonto eller et lån. Den menneskelige sivilisasjon utviklet seg da også fra et stadium der alle jobbet med å skaffe mat, klær og bosted til seg selv. Gradvis oppstod en arbeidsdeling, hvor noen spesialiserte seg på å lage mat, andre på å lage klær og en tredje gruppe på å bygge bygninger. Det krevde at noen også sørget for at man kunne kjøpe og selge produkter. Arbeidsdelingen og spesialiseringen har eksplodert de siste 150 årene, muliggjort av oppfinnelser som eksplosjonsmotoren, elektrisitet og telefonen. I dagens økonomi gjør ikke alle alt, vi har en sterk arbeidsdeling og er derfor helt avhengige av hverandre.
De som driver fiskeoppdrett eller fanger fisk utenfor vår lange kyst, produserer langt mer enn de selv spiser. De trenger noen som transporterer fisken til andre deler av landet og til utlandet. De trenger butikkjeder som kan distribuere fisken raskt og effektivt til forbrukerne. Banker og finansmeglere trengs for å finansiere båter og fiskerianlegg, byråkrater trengs for å fremforhandle handelsavtaler med andre land og til å lage reguleringer slik at fiskerivirksomheten blir bærekraftig over tid. De som fanger fisken, har behov for at noen bygger hus og lager klær de kan kjøpe, fordi det er de ikke særlig flinke til selv. Ja, de trenger til og med ofte utskjelte eiendomsmeglere som kan hjelpe dem med å kjøpe og selge husene deres. Uten transportselskaper, byråkrater, banker, husbyggere, eiendomsmeglere, butikkjeder mv. ville vi alle måtte produsere vår egen mat, bygge våre egne boliger og laget våre egne klær. Vår levestandard ville vært satt 1000 år tilbake.
I et samfunn med høy levestandard er vi avhengig av arbeidsdeling og spesialisering. Det blir meningsløst å si at den egentlige verdiskapningen finner sted i industrien, i landbruket eller i fiskerinæringen. Verdiskapning i disse næringene ville vært svært lav uten alle de andre næringene. Og verdiskapningen i alle de andre næringene ville vært svært lav uten de nevnte tre.
«Kan vi ikke si at by og land er likeverdig bidragsytere i samfunnet?» spør Stensvaag mot slutten av sitt innlegg. Jo, det kan vi. Ulike næringer og ulike deler av landet er avhengig av hverandre for at vi tilsammen skal få høy verdiskapning og velstand.
Innlegget var publisert i Nordlys fredag 15. februar 2019.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
