Venstrepopulismen tjener ikke de svake
Utspillet fra Jonas Gahr Støre viser at venstrepopulismen styrker seg i Norge, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 20. mai 2020
I en leseverdig kronikk i Aftenposten skriver Bernt Hagtvet at «truslene fra høyrepopulismen er farligere enn truslene fra venstre, fordi høyrepopulismen ønsker å erstatte hele samfunnet med noe nytt, mens venstrepopulismen stort sett søker forbedringer for de svakerestilte innenfor rammen av demokratiet.»
Norge er ikke høyrepopulistisk
I internasjonal sammenheng har Hagtvet mye rett. Men det er usikkert om Hagtvets analyser er like treffende for norske forhold. Fremskrittspartiet er, som også Hagtvet har vært opptatt av i andre sammenhenger, et parti innenfor det parlamentariske systemet. Partiet har tidvis en populistisk stil, men det er innenfor rammen av demokratiet. Det er snarere fra ytre venstre at demokratiet utfordres i Norge, men poenget her er ikke å drøfte hvorvidt Rødt er demokratisk. Det er en annen debatt.
Vi ser uansett at populismen til venstre styrker seg. Hva dette betyr og hvordan det skal håndteres av høyresiden, eller det store moderate sentrum, er ikke like enkelt å svare på.
Markedet får alltid skylda
Koronakrisen har, som tidligere kriser, forsterket kritikken av markedsøkonomien. Kritikken er ofte basert på uklare ideer om økonomi. For eksempel sa Ingrid Wergeland i Manifest til Minerva nylig at: «Markedets usynlige hånd sikrer lønnsomhet for de som produserer uendelig med plastbadeleker, men ikke livsnødvendige munnbind eller reagensrør.»
Dette er feil fordi produksjon i et marked også er etterspørselsdrevet. Hvis norske myndigheter etterspør flere munnbind og reagensrør, vil markedet levere dette. Erfaringsmessig vil det skje mye mer effektivt enn det en offentlig drevet produksjon ville klare. Det vi likevel ikke kommer unna er at økte offentlige utgifter til større beredskapslagre tilsier at vi som fellesskap må prioritere bort noe annet. De fleste vil i disse koronatider sikkert være enige i at en prioritering av beredskap vil være riktig, men så fort vi begynner å diskutere hvordan det skal finansieres, er nok uenigheten til stede igjen.
Markedskritikken til Wergeland er på mange måter typisk norsk. Den er ikke så substansiell, men den er effektiv. Effekten styrkes også av et moralsk overtak. Venstrepopulismen ønsker nemlig «forbedringer for de svakerestilte». Denne gode intensjonen gir et overtak i debatten, men som det het på Arbeiderpartiets valgplakater i 1955: «Resultater – det er det som teller.» Resultater har alltid vært avgjørende for de svakerestilte i Norge og derfor har også Arbeiderpartiet gått i front når liberaliseringer har vært formålstjenlig. Det skrev Aslak Versto Storsletten og jeg om i Morgenbladet nylig. Ikke overraskende har protestene mot oss kommet fra dem som står i opposisjon til venstre for sosialdemokratiet.
Arbeiderpartiet utfordrer ikke venstrepopulister
Fra sosialdemokratisk hold er det mer stille. Jonas Gahr Støre uttrykte riktignok stolthet over å ha vært stabssjef i Stoltenbergs første regjering. Han sa til Morgenbladet at han var med på å videreutvikle «sosialdemokratiets fineste øyeblikk, nemlig velferdsstaten». Hvordan dette for eksempel harmoniserer med Støres angrep på høyresiden i Dagbladet 18. mai er vanskelig å se. Morten Myksvoll har helt rett i at dette forsurer den politiske debatten og at Støre tegner en karikatur av motstanderen. At et relativt svakt Arbeiderparti som er presset fra venstre tyr til slik retorikk, er kanskje ikke så overraskende. Vi har sett det samme før – særlig når borgerlige er i posisjon.
Høyresidens selvkritikk
Likevel står høyresiden i fare for å være selvgod hvis den kun svarer at venstresiden driver med spinn i debattene om markedsøkonomi. Krefter på venstresiden vil reversere liberaliseringer vi har sett i Norge siden 1980-tallet. Derfor må vi som forsvarer liberaliseringene – vi som vant – drøfte kritisk og vise at seieren er berettiget. Når for eksempel delprivatiseringer sin nedside kommer opp i dagen, får venstrepopulismen vann på mølla. Da må vi også tenke selvkritisk, slik Aksel Fridstrøm og Nils August Andresen drøftet da de diskuterte Equinor i Minervas podcast nylig. Fridstrøm har rett i at vi kanskje har en for naiv tro på at delprivatisering løste alle styringsproblemene. Andresen svarer likevel godt. Uten delprivatiseringene kunne det gått enda verre. Og det er langt fra enkelt å vite hvordan staten bedre kunne forvaltet den majoritetsandelen staten fortsatt eier i Equinor. Det er langt fra enkelt å svare på hvordan staten bedre kunne forvaltet sitt eierskap, om den var mer aktiv. Slikt går det fort politikk i. Kritikken av Equinors utenlandssatsing er likevel ikke ny. Den har kommet fra høyresiden før. Blant annet fra min kollega Mats Kirkebirkeland. Jon Hustad i Dag og Tid har skrevet om det samme.
Venstrepopulisme og klima
Et paradoksalt trekk med kritikken av Equinor er at utenlandssatsingen i USA får hard medfart for å skade både statskassen og klima. Hvorvidt det hadde hatt en klimaeffekt at Equinor ikke hadde gått inn er dessuten uklart. Noen er kritiske til effekten av dagens klimapolitikk, herav for eksempel elektrifiseringen av sokkelen, eller tiltak for karbonfangst og -lagring, som Fridstrøm har skrevet om. Det kan også skade statskassen, men det tjener angivelig klima og da forandrer det meste seg i norsk opinion. Slik fungerer også venstrepopulismen. Hagtvet har kanskje rett i at venstrepopulismen er innafor demokratiet, men resultatene av deres politikk er ofte kostbar. Kanskje særlig for de svakerestilte, som sannsynligvis opplever resultater i form av økonomisk stagnasjon og økt ledighet.
Innlegget var publisert i Minerva mandag 18. mai 2020.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
