Kontantstøtten

Skattelette i stedet for kontantstøtten? Skal man legge til rette for valgfrihet for barnefamiliene i dag, må det tenkes nytt i alle partier. Kristin Clemet i Vårt Land.

Kristin Clemet

Publisert: 21. mars 2016

I det siste har komiteer i flere partier lagt frem forslag til ny familie- og likestillingspolitikk, som skal diskuteres frem til partiene våren 2017 vedtar sine programmer for stortingsperioden 2017-21.

Kontantstøtten er tydeligvis i spill.

Det kan synes som om det i alle partier, unntatt KrF, er sterke krefter som ønsker å fase ut kontantstøtten. KrFs programkomite ønsker en omlegging, der det blir mulig å ta ut dobbel støtte i en kortere periode.

Ifølge mediene er KrF «sjokkert», særlig over forslaget fra Høyres likestillingsutvalg. Dagrun Eriksen spør hva som nå blir igjen av Høyres valgfrihetsprosjekt. Kontantstøtten er, ifølge henne, en viktig symbolsak, fordi den sier noe om hvem som bestemmer i en families liv.

Jeg deler KrFs intensjon. Familiene må selv kunne bestemme hvordan de vil organisere sine liv. Likevel er altså særlig unge mennesker i de andre partiene nå skeptiske til kontantstøtten.

Jeg tror det er flere årsaker til det:

En viktig årsak er at det i dag er full barnehagedekning, mens kontantstøtten i «gamle dager» var en slags kompensasjon til alle de som ikke fikk subsidiert barnehageplass. I dag er dette ikke relevant, selv om det fortsatt kan være aktuelt for de som må vente på å få en plass.

Den andre grunnen er at man må prioritere. Det er grenser for hvor mye penger man kan bruke på barnefamiliene, og i dag har de fleste andre behov enn de hadde for 20 år siden. Samtidig har vi fått nye utfordringer knyttet til innvandring. Mange mener at det er viktigere å bruke pengene på gratis barnehageplass eller SFO for alle eller for de som trenger det mest, fremfor på kontantstøtte.

Den tredje grunnen er noe man stadig oftere hører, nemlig at man ikke kan «betale folk for ikke å jobbe». Og her er det underliggende temaet interessant: Kontantstøtten er en velferdsordning. Alle velferdsordninger finansieres av at vi arbeider og er produktive. Derfor er det selvsagt ikke bærekraftig at vi opprettholder velferdsordningene uten at vi arbeider. Det er ikke, heldigvis, et én til én-forhold her, for velferdsstaten er et solidarisk prosjekt. Vi som kan jobbe, finansierer de som ikke kan jobbe, for eksempel fordi de er syke eller omsorgstrengende. Men kontantstøttemottakere er hverken syke eller svake, så da blir spørsmålet: Hvis vi ønsker at vi skal beholde friheten til ikke å jobbe, må vi ikke da også redusere kravene til hva velferdsstaten kan gjøre for oss? Hvordan kan vi forlange stadig mer offentlig velferd, samtidig som vi mener at vi skal slippe å bidra til å finansiere den?

Jeg syns det ville vært befriende med et parti som sa rett ut at det ønsker at vi skal kunne jobbe mindre, og at også velferdsstaten dermed skal krympes. De to partiene som er nærmest til å si det, er KrF, som verdsetter muligheten til å velge et mindre heseblesende familieliv, og MDG, som vil at vi skal forbruke mindre. Men ingen av partiene tør å si det rett ut, og dermed får vi heller ikke en god politisk debatt hvor vi stilles overfor reelle valg.

Den fjerde årsaken er at kontantstøtten holder kvinner, og særlig innvandrerkvinner, hjemme, og at det både leder til ulikestilling og problemer for innvandrerbarn, for eksempel med å lære norsk. Dette argumentet har også noe for seg, selv om det er mer praktisk enn prinsipielt. Men forskningen på området er uklar.

Så hva bør KrF gjøre, dersom de er i ferd med å tape kampen om kontantstøtten?

En mulighet kan være å tenke i retning av lavere skatt for barnefamilier og en mer differensiert velferdspolitikk. Det virker jo egentlig ikke rasjonelt først å ta inn pengene i skatt for så å dele dem ut igjen i støtte. En kortere vei til å støtte barnefamiliene er å la dem beholde mer selv. Da kan noen se skatteletten som et incentiv til å jobbe mer, mens andre kan se den som en mulighet til å jobbe mindre. Reell valgfrihet, med andre ord.

Innlegget var publisert i Vårt Land mandag 21. mars 2016.