Jeg har skiftet mening om foreldrepermisjon

Foreldrene bør få bestemme hvordan de vil dele foreldrepermisjonen. Det er godt mulig at fedrene vil ta ut mindre permisjon, men det har skjedd mye siden fedrekvoten ble innført i 1992.

Mathilde Fasting

Publisert: 29. april 2022

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har blusset opp igjen. Ny informasjon fra NAV viser at etter 2018, da permisjonen ble tredelt, tar mor ut sin del og den valgfrie delen, og i tillegg tar 50 prosent av mødrene ut i gjennomsnitt fire måneder ulønnet permisjon.

I Debatten på NRK tirsdag 26.4. ble permisjonen diskutert. Kort fortalt ønsket Frps Sylvi Listhaug full valgfrihet for familien, det vil si at foreldrene kan dele permisjonen slik de vil. KrFs Olaug Bollestad ville redusere kvotene, men også øke permisjonen totalt. Arbeiderpartiet ønsket tredeling, slik det er i dag, mens Unge Venstre ønsket todeling.

To psykologer fremmet resultater fra ulik forskning, men også disse to argumenterte ganske politisk. Den ene ønsket mer tid til mor og mer valgfrihet, mens den andre ville ha tredeling. I panelet var det også en far. Han ønsket kvote til fedre som i dag og eventuelt også en lenger permisjonsordning totalt.

To liberale ordninger

For 25 år siden la Longva-utvalget frem en offentlig utredning om familiepolitikken. Flertallet i utvalget anbefalte foreldrepenger for alle foreldre, med selvstendig opptjeningsrett for fedre, og de ønsket å satse på barnehager med en betydelig subsidiering.

Ellingsæterutvalget, som utredet familiepolitikken i 2017, og som jeg var medlem av, gikk enstemmig inn for å dele foreldrepermisjonen i to, med 20 uker til far og 20 til mor, og med ni ekstra uker til mor av helsemessige årsaker. Far skulle samtidig få selvstendige opptjeningsrettigheter.

Ut fra et liberalt perspektiv kan det argumenteres for to ulike alternative ordninger:

Det ene alternativet er det Ellingsæterutvalget gikk inn for, en modell der permisjonen ikke sees på som et familieanliggende som foreldrene kan dele mellom seg, men som en individuell rettighet. Dette er også Unge Venstres posisjon.

Det andre liberale alternativet er at permisjonstiden fritt kan fordeles mellom foreldrene, og at begge foreldre har selvstendig opptjeningsrettighet

Jeg har skiftet mening

I familiepolitikken er det mange hensyn som står mot hverandre. Barnets beste, familiens beste, likestilling og arbeidslinjen. Vi la for stor vekt på likestilling, da vi argumentere slik vi gjorde i Ellingsæterutvalget. Vi fremmet forslaget basert på et argument for et likestilt foreldreskap hvor likestilling var målet.

Jeg har nå skiftet mening og vil at foreldrene skal få bestemme hvordan de vil dele foreldrepermisjonen. Det å få barn er en beslutning foreldrene tar, og det er også foreldrene som best vet hvordan de skal organisere seg. Det er godt mulig at fedrene vil ta ut mindre permisjon som en følge av at fordelingen er helt valgfri, men det har skjedd mye siden fedrekvoten ble innført i 1992. Jeg er sikker på at fremtidens fedre ønsker å ta ut permisjon, og at mødrene også vil ønske at han gjør det. Hvor mange uker han tar, og hvor mange uker mor tar, er det foreldrene som får avgjøre.

Et viktig perspektiv

Statistikken som nå presenteres viser at det å få barn handler om nettopp det, at mødrene har en større belastning og at foreldrene mener at barnet har det best når mor eller far er hjemme til de ser at barnet kan begynne i barnehage. Den viktigste grunnen til lengre permisjon er at foreldrene ønsker mer tid med barnet, nummer to er amming og tilgang på barnehageplass kommer som nummer tre.

Livet har mange faser, og vi legger stor vekt på å diskutere barnas første leveår. I et 90 år langt liv er småbarnsfasen kort, men viktig. Vi vet at vi i fremtiden må arbeide til vi er godt over 70 år som følge av pensjonsreformene og høyere levealder. Mesteparten av yrkeslivet for både mødre og fedre ligger trolig etter barnefasen for de aller fleste. Det er et perspektiv som er viktig å ha med.

Innlegget er publisert i Nettavisen 27.4.2022.