Den mest stabile og moderate blokken vinner valget i 2021
Velgere flest ønsker en raus og omfattende velferdsstat. Men noen av oss konservative grinebitere etterspør også stabilitet og ansvarlighet. Hvis det siste ikke får flertall, kan det være like greit å kaste kortene og komme tilbake i 2025.
Publisert: 18. oktober 2020
Det er flere grunner til at statsbudsjettet er så ekspansivt. En vanlig frase er at Oljefondet bidrar til en generell prioriteringsvegring. Det er mye sant i det, men samtidig har politikerne i nyere norsk historie vært dyktige til å etablere institusjoner eller styringsmekanismer for å hindre overdreven og skadelig pengebruk. Oljefondet og handlingsregelen har vært helt sentrale for budsjettdisiplinen, særlig i årene rett etter tusenårsskiftet. Inflasjonsmålet og en uavhengig sentralbank har også bidratt. Handlingsregelen var en forutsetning for at ansvarlige Høyre kunne slippe Frp inn i regjering. Men, som Einar Lie har påpekt i en meget interessant kronikk i Aftenposten, så var forutsetningene for at disiplineringsmekanismene skulle fungere, satt litt ut av spill sommeren før Solberg vant valget i 2013. Frp slapp altså inn i regjering for første gang i historien på et tidspunkt hvor samfunnsøkonomiske forsvarsmekanismer ikke fungerte så godt.
Lie påpekte at faren for renteoppgang ikke disiplinerer til moderat pengebruk i samme grad som før. Handlingsregelen er, til tross for den senere reduksjonen til 3 prosent, veldig raus, fordi fondet har vokst så ekstremt mye. Vi vet lite om hvilke politiske utslag hardere prioriteringer ville ført til. En mulighet er at et stortingsflertall ikke hadde klart å prioritere likevel. Handlingsregelen er ingen fysisk lov – den kan brytes.
At de institusjonelle mekanismene for ansvarlig økonomisk styring er mindre disiplinerende enn de var før, krever mer av politikken, og da særlig av styringspartiene. Styringspartiene kan nemlig ikke i samme grad true med for eksempel overopphetet økonomi eller økt rente.
Særlig Ap sliter på meningsmålingene. Det er paradoksalt nok muligens også et problem for Høyre. Ap har liten fiskal-disiplinerende effekt på Høyre – bortsett fra å komme med noen formaninger om ikke å gi uansvarlige skattelettelser. Det er viktig nok, men vi kommer ikke unna at det er på utgiftssiden det sklir ut i norsk økonomi.
Når Ap står svakt på rødgrønn side, skjerpes retorikken og politikken i radikal retning for å hente velgere tilbake fra partiets rødgrønne konkurrenter. For den typiske «lillavelgeren», som har mer pragmatiske holdninger til for eksempel private aktører i velferden, er dette ganske trøttende. For mens det er forståelig at Ap forsøker å hente velgere tilbake fra Rødt, SV og Sp, samt noen hjemløse KrFere som tror den norske velferden, «anstendigheten» og klimaet raseres etter at KrF valgte blå side, lekker Ap «lillavelgere» til Høyre. «Høyre har styrket bytteforholdet mot Ap», skriver Poll of Polls 6. oktober. De skriver også at «disse blokkovergangene er en ny battleground i valgkampen».
Det er likevel usikkert om velgervandringen over midten er særlig stor, men lillavelgere som går til Høyre, Venstre eller KrF gjennomskuer sannsynligvis fortellinger om at velferdsprofitører ødelegger velferden, eller at det norske fellesskapet raseres av økende forskjeller. Kanskje vi fortsetter å stemme sentrum-høyre, fordi det tross alt virker mest ansvarlig. Det er heller ikke utenkelig at noen velgere hadde gått den samme veien, dersom Solberg-regjeringen hadde ført en mer ansvarlig økonomisk politikk og en annen og mer effektiv klimapolitikk. Det er politisk vanskelig både for Ap og Høyre å få gjennomslag for en strammere budsjettpolitikk i de blokkene de tilhører. For oss enkeltvelgere er det derimot lettere å ta såkalte upopulære standpunkter.
Vi er ikke i en situasjon der det er grunn til å oppfatte at regjeringen prioriterer litt vel mye skattelette og privat sektor på bekostning av offentlig sektor, slik venstresiden påstår. I normale land med begrensede midler er det en vanlig konfliktlinje, men Norge er ikke et normalt land. Den offentlige andelen av fastlands-BNP vil i 2020 utgjøre 66 prosent. Det er spesielle krisetider, men det er ikke sikkert høyresiden – og da særlig det på papiret mer fiskalt konservative Høyre – hadde tapt stort om den offentlige andelen «bare» var 64 prosent, eller om statsbudsjettet for 2021 hadde budsjettert med noen milliarder mindre fra Oljefondet.
En sentralt trekk med de rødgrønne partiene før valget i 2005 var at deres regjeringsalternativ virket moderat. De lovet at skattene ikke skulle økes og at NATO-medlemskap og EØS-avtalen skulle ligge fast. Det var ikke særlig eksperimentelt å stemme rødgrønt i 2005. At Ap sto sterkt hadde mye å si for stabiliteten og troverdigheten, kanskje særlig for moderate velgere. Denne stabiliteten holdt seg i 2009. Ap vokste. På borgerlig side var Frp, med Carl I. Hagen i spissen, størst, noe som, sett med moderate øyne, ikke virket stabilt. Det var først da Høyre la seg på en mer sentrumsorientert linje og ble størst, at borgerlig side kunne vinne valg.
I 2017 var det jevnere, og begge blokkene virket mer stabile. Likevel trakk Solberg det lengste strået. Noe av grunnen var at på tross av ulike retoriske sprell fra Frp, virket Solberg til å ha god kontroll. Høyre var fortsatt størst på borgerlig side. I tillegg var, som nevnt, de samfunnsøkonomiske forutsetningene endret slik at Frps inntreden i regjeringen ikke satte økonomien over styr. Hva som skjer med norsk økonomi på lenger sikt, er en annen sak. Flere har påpekt at omstillingene kan bli mer smertefulle når de først kommer. Et fall i det internasjonale aksjemarkedet kan fort gjøre handlingsregelen trang for norske budsjetter.
Det vil være utrolig om Erna Solberg vinner valget igjen i 2021. Men hvis vi legger til grunn at den mest stabile blokken vinner, så har hun kanskje en sjanse. Solbergs håndtering av koronakrisen har gitt regjeringen økt tillit, noe som er normalt i kriser. Det styrker antagelsen om at velgere søker stabilitet. Samtidig lever vi i nye tider, der blant annet sentrum-periferikonflikten er forsterket. Det er ikke til fordel for Solberg.
En situasjon der de rødgrønne får flertall, samtidig som SV er ganske stort og Sp jevnstort med Ap, og man i tillegg kanskje blir avhengig av Rødt og/eller MDG, er ikke særlig stabilt. Det er mulig Høyre holder på moderate velgere fordi alternativet er verre. Men skal Solberg-regjeringen føre en økonomisk politikk som gagner landet på lengre sikt, bør den være varsom med å la seg vippe av pinnen og bruke mer penger når Ap angriper dem for en «kald og blå» politikk. Velgere flest ønsker en raus og omfattende velferdsstat. Men noen av oss konservative grinebitere etterspør også stabilitet og ansvarlighet. Hvis det siste ikke får flertall, kan det være like greit å kaste kortene og komme tilbake i 2025.
Innlegget er publisert hos Minerva 16.10.2020.