Barnefødsler verken kan eller skal redde velferdsstaten

Vi kan ikke gå tilbake til tiden der mor var hjemme og far kom hjem til middag klokken fire, selv om noen mener det ville reddet velferdsstaten, skriver Mathilde Fasting i Vårt Land.

Mathilde Fasting

Publisert: 1. mars 2021

Jeg har i mange år vært opptatt av familiepolitikk og likestilling. I 2013 skrev jeg rapporten Det store barneregnskapet og konkluderte med at norsk familiepolitikk belønner den godt etablerte A4-familien. Jeg foreslo flere tiltak, blant annet å avskaffe engangsstønaden og erstatte den med en foreldrepengeordning, samt å dele permisjonen likt mellom mor og far. To år senere ble jeg med i Barnefamilieutvalget, som leverte NOU 6/2017, Offentlig støtte til barnefamiliene, i 2017. Utvalget hadde mange forslag til en bedre og fremtidsrettet barnefamiliepolitikk, som inkluderte mine nevnte tiltak, og i tillegg foreslo gratis barnehage og behovsprøving av barnetrygden.

Utvalget diskuterte også mange prinsipielle forhold. Skal familiepolitikken bidra til likestilling? Skal den bidra til at alle barn får like muligheter? Skal den bidra til arbeidslinjen? Skal den bidra til at det fødes flere barn?

Svarene vi kom frem til var ja på de tre første, men nei til at familiepolitikken skulle ha et pronatalistisk mål – altså bidra til at det fødes flere barn. Familiepolitikken skal bidra til gode oppvekstsvilkår, like muligheter og likestilt foreldreskap. Og selv det å bidra til alle disse tre målene er vanskelig nok.

Det er mange hensyn som kolliderer når familiepolitikk skal utformes. Likestilling kan gå ut over valgfrihet, arbeidslinjen kan bidra til at noen velger å ikke få barn, eller venter (for) lenge med å få barn. Og for noen vil gode oppvekstsvilkår bety at en forelder er hjemme, mens andre vil mene at barnehage er best. Et mål om få mange barn vil derfor lett kollidere med arbeidslinjen og like muligheter for begge foreldre til å delta i arbeidslivet.

Det er også noen historiske utviklingstrekk som tilsier at det å bruke politikk til å bidra til økte fødselsrater, vil bli svært vanskelig. På 1950-tallet het det at idealet var 1-2-3-4, en forsørger, to barn, treroms-leilighet og bil. Da var fruktbarheten høy, og kohortfruktbarheten (hvor mange barn som er blitt født når alle kvinner i en aldersgruppe er ferdige med å få barn) har vært stabil på litt over to barn per kvinne for alle kohorter født fra 1940 og frem til kohorten født i 1970. Disse kvinnene er i dag 50 år. Spørsmålet er om dette lange snittet vil holde seg høyt, eller om det vil synke.

Dersom fruktbarhetsnivået skulle motvirke den økende andelen eldre vi nå får fremover, måtte barnetallet blant norske kvinner stige umiddelbart til det vi i utvalget kalte et urealistisk høyt nivå.

Ser vi på de lange trendene i fruktbarhet, er de på vei nedover. Idealet i dag er kanskje to barn fremdeles, men det er også to forsørgere. Det er mulig at også leiligheten er utvidet, og at husholdningen har to biler, og samtidig velger mange mennesker å leve alene. I Oslo er alenehusholdningen den største, 47 prosent, og mange mennesker får ikke barn i det hele tatt. De som får barn, velger å få dem senere, og svært få velger å få tre barn eller flere.

SSB og Perspektivmeldingen 2021 legger til grunn at fruktbarheten vil ligge på mellom 1,72 og 1,74 barn per kvinne. I 2019 var den på 1,53. Denne kan variere fra år til år, så svaret får vi ikke før kvinner som er født i 1980- og 1990-årene er ferdige med å få barn. Men bare på noen få tiår har gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende steget fra 25,5 år i 1990 til 29,5 år i 2018. I Oslo var tallet 31,5. Dette har svært stor betydning for hvor mange barn en kvinne føder i løpet av livet. For første gang i norsk historie får kvinner mellom 35 og 40 år flere barn enn kvinner mellom 20 og 25 år. Vi får barn først når vi blir nærmer oss den biologiske grensen for å få barn. Konsekvensen er at mange ikke rekker å få mer enn to barn, om de i det hele tatt lykkes med å få barn.

Jeg tror SSB og Perspektivmeldingen 2021 er optimistiske, selv med et fruktbarhetsnivå på 1,7. Jeg tror også at det er lite familiepolitikken kan og bør gjøre med dette. Så lenge arbeidslinjen premieres, ved at familiepolitikken er utformet med et mål om at kvinner og menn skal ta så likt ansvar som mulig for barna og få så like yrkeskarrierer som mulig, vil kvinner og menn etablere seg, ta utdanning og komme seg inn i yrkeslivet før de velger å stifte familie. Selv om politikken skulle legges om, slik at foreldrepenger kan gis til dem uten arbeidstilknytning, og gratis barnehager vil gjøre det mulig å ta utdanning i småbarnstiden, er dette ikke nok til å heve fødselsratene betydelig, selv om det er positivt at unge mennesker som ønsker å få barn ikke taper for mye økonomisk på det.

Vi verken kan eller bør komme tilbake til 1-2-3-4-idealet etter krigen, der mor var hjemme uten utdanning og far kom hjem til middag klokken fire, selv om noen mener det ville reddet velferdsstatens bærekraft.

Innlegget var publisert i Vårt Land 25. februar 2021.