SV viser vei i ruspolitikken
Vår utfordring til Regjeringen er at den bør støtte SVs forslag om å sette ned et utvalg som får i oppdrag på fritt grunnlag å vurdere effektene av dagens politikk og foreslå alternativer. Et slikt utvalg kunne muligens danne grunnlag for en mer konstruktiv og opplyst debatt der flere politikere tør å delta, skriver Torstein Ulserød og Eirik Løkke i Aftenposten.
Publisert: 15. april 2015
Av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, rådgivere i Civita.
«Intet er mer kraftfullt enn en idé hvis tid er kommet», påsto Victor Hugo. Mer enn hundre år senere ser det ut til at utsagnet kan være en treffende beskrivelse av norsk narkotikadebatt, i den forstand at det kan se ut som at det omsider er rom for å diskutere andre løsninger enn forbud og strengere straffer.
Mens det for få år siden var fullstendig tabubelagt å diskutere alternativer til dagens forbudsregime, er det nå stadig flere som stiller spørsmål ved om denne politikken er særlig vellykket.
Det siste eksempelet på forskere som etterlyser en mer kunnskapsbasert politikk står Helge Waal og Thomas Clausen (Universitetet i Oslo) for i Aftenposten 7. april. I kronikken argumenterer de blant annet for at det norske samfunnet bør redusere bruken av straff mot rusmisbrukere.
Det er fornuftige innspill som vi støtter.
Imidlertid stusser vi over den bastante påstanden om at forskningsstatus er at forbud begrenser bruken av rusmidler. Det er en påstand de ikke belegger.
Vi har i et Civita-notat som ble lansert tidligere i år referert en rekke internasjonale studier som ikke greier å dokumentere noen klar sammenheng mellom forbud og forbruk. Det ser ut til at det er andre faktorer som avgjør forbruket av rusmidler.
Portugal er et interessant eksempel, ettersom landet i 2001 avkriminaliserte bruk og besittelse av brukerdoser av narkotika.
Mens forbruket den første tiden steg marginalt, viser de siste tallene at Portugal i dag har lavere bruk av både heroin og cannabis enn i 2001.
Frankrike er på den annen side et eksempel på et land som kombinerer både høyt forbruk og strenge straffer.
Utviklingen i Norge er også interessant.
Det er riktig, som Waal og Clausen sier, at forbruket av rusmidler er forholdsvis moderat sammenlignet med andre europeiske land, men det er vanskelig å se at det finnes gode holdepunkter for å hevde at forbudsregimet kan ta æren for at forbruket av narkotika ikke er høyere enn det er.
At vi både har et strengt forbudsregime for narkotika og lav narkotikabruk, som for øvrig er en påstand som kan nyanseres, betyr ikke at det er en årsakssammenheng her.
For å dra en parallell: Alkoholbruken blant unge er gått ned de siste årene, uten at man har innført forbud eller mer restriktiv politikk.
Det er med andre ord generelt vanskelig å finne en direkte sammenheng mellom forbud, straffenivå og forbruk. Vi sier ikke at det ikke kan være slik at forbud i noen grad fører til mindre bruk, men en slik sammenheng er, så vidt vi kan bedømme, vanskelig å dokumentere.
Mens stadig flere forskere, kommentatorer og politikere (først og fremst ungdomspolitikere) tar til orde for nytenkning, er det bemerkelsesverdig stille på Løvebakken.
Et hederlig unntak er SV, som nylig har tatt til orde for en radikal omlegging av ruspolitikken.
I et representantforslag foreslår partiet, ved leder Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Karin Andersen, blant annet at «Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som får i oppgave å gjennomgå og dokumentere effekten av dagens narkotikapolitikk».
Vi har tidligere foreslått det samme.
Vi mener det er åpenbart at dagens forbudspolitikk har betydelige negative konsekvenser, og at eventuelle positive effekter av forbud og strenge straffer på ingen måte er godt nok dokumentert.
En tredjedel av alle innsatte i norske fengsler soner for narkotikalovbrudd, samtidig som forbudet stimulerer organisert kriminalitet. Det faktum at vi i en årrekke har ligget på europatoppen i antall overdosedødsfall er også en sterk indikasjon på at dagens narkotikapolitikk trenger en kritisk gjennomgang.
Det er forstemmende å se hvordan det store flertallet av dagens ansvarlige politikere kvier seg for i det hele tatt å delta i en diskusjon om narkotikapolitikken som føres.
Tidsskriftet Minerva hevdet i et temanummer om krigen mot narkotika, at de kjente til en rekke representanter som mente at dagens politikk var mislykket, men som følte de politiske kostnadene ved å bekjentgjøre sitt standpunkt som dissident var så betydelig at man heller lot være. Det grenser til å være et demokratisk problem.
Men kanskje har den siste tids internasjonale og nasjonale debatt gjort det enklere å uttrykke støtte til politiske alternativer til dagens straffeorienterte politikk?
Det er i hvert fall lov å håpe.
Vår utfordring til Regjeringen er at den bør støtte SVs forslag om å sette ned et utvalg som får i oppdrag på fritt grunnlag å vurdere effektene av dagens politikk og foreslå alternativer.
Et slikt utvalg kunne muligens danne grunnlag for en mer konstruktiv og opplyst debatt der flere politikere tør å delta.
Det er vanskelig å se at det finnes gode argumenter mot et slikt utvalg. I hvert fall hvis man med troverdighet skal kunne hevde at man mener politikk bør være kunnskapsbasert, og at man ønsker nye ideer og bedre løsninger.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 14.4.15. Se også:
Civita-notat nr. 1 2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk ”ligget fast”, slik det uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om restriktive tiltak, enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og de strafferettslige virkemidlene har stått sentralt.
Formålet med dette notatet er å se nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Sett i lys av de sentrale, myndighetsfastsatte målene innen rusfeltet, er det mye som tyder på at det strenge forbudsregimet i Norge er lite hensiktsmessig. Notatet skisserer noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og ser på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk.
Notatet er skrevet av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, rådgivere i Civita.
Last ned og les notatet her: civita-notat_01_2015
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
