Den kongelige moral
Er det hyklersk eller dobbeltmoralsk å engasjere seg i fattigdomsbekjempelse når man samtidig kan velte seg i luksus? Jeg syns ikke det, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 11. juli 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita
I siste nummer av Dagbladet Magasinet får leserne være med kronprinsesse Mette-Marit på en reise til Malaysia og Myanmar, der hun har deltatt på konferanse og studietur i regi av Røde Kors, Norsk Folkehjelp og FN-organisasjonen UNAIDS om barns og kvinners helse og om HIV/Aids i fattige land.
Intervjuet er vennlig, og kronprinsessen er åpenhjertig. Vi får bl.a. vite at kronprinsessen syns det er nedslående at det er så mye fokus på klær og vesker fremfor på det arbeidet hun gjør. Den eneste meldingen norske medier bragte fra kvinnekonferansen Women Deliver i Malaysia, for eksempel, var en sak i VG om hva kronprinsessen hadde på seg – men ingenting om de talene hun holdt eller det fire dagers møtet hun deltok i.
Blant kronprinsessens krasseste kritikere er Dagbladet selv. Ifølge Dagbladets kommentator Marie Simonsen er det «hykleri og dobbeltmoral» å «snakke tåredryppende om fattigdom det ene øyeblikket og velte seg i luksus i det andre». Og hun er ikke den eneste som kritiserer: Ifølge VG «eksploderte det i sosiale medier» etter at Magasinet-intervjuet ble publisert, fordi noen mener at kronprinsessen bruker altfor mye penger på kjoler, og at det er «dobbeltmoralistisk» at man «profilerer seg så sterkt på sitt engasjement for de fattige» samtidig som «man har et slikt overdådig forbruk selv».
Jeg syns det er vanskelig å forstå at det kronprinsessen gjør, har noe med «dobbeltmoral» å gjøre.
Å være dobbeltmoralsk betyr at man gjennom handling bidrar til å undergrave de verdiene man sier at man står for og bekjenner seg til.
Men gjør kronprinsessen det?
En kronprinsesse er «dømt» til å leve opp til monarkiets krav til skikk og bruk. Det betyr mer luksus og større og finere garderober enn de fleste er vant til. Kronprinsessens kjoler kunne sikkert vært billigere, men de kunne helt sikkert også vært dyrere. Og det er vanskelig å se at det norske kronprinsparet lever spesielt ekstravagant målt mot sine kolleger i andre land. Apanasjen, dvs. lønnen de får fra staten for å dekke bl.a. personlige utgifter i forbindelse med offisielle oppdrag, er i alle fall mer beskjeden enn den er i f.eks. Sverige og Danmark.
I 2013 får kronprinsparet en «lønn» på ca. åtte millioner kroner. Motytelsen er en lang rekke representasjonsoppdrag og offisielle plikter, der antrekkene i det minste må være representative.
I tillegg til det de må gjøre, er det vanlig for kongelige at de engasjerer seg i noen saker eller organisasjoner der de tror de kan gjøre en innsats. Kronprinsessen har bl.a. valgt å engasjere seg i fattigdomsbekjempelse, for kvinner og barn i fattige land og i arbeidet med å redusere forekomsten av HIV/Aids.
Er det «hyklersk» eller «dobbeltmoralsk» å engasjere seg i dette arbeidet når man samtidig kan «velte seg i luksus»?
Jeg syns ikke det.
Kronprinsessens situasjon er i bunn og grunn den samme som den er for alle bistandsarbeidere, ministre og diplomater fra Norge: Selv en gjennomsnittlig Norad-ansatt «velter seg i luksus» og har et «overdådig forbruk» sammenlignet med de menneskene han gjerne vil hjelpe.
Hvis man mener at den Norad-ansatte eller kronprinsessen er dobbeltmoralsk, må det være fordi man tror at vår rikdom skaper fattigdom, f.eks. i Myanmar, eller fordi man tror at fattigdommen der kan avhjelpes, dersom kronprinsessen kjøpte litt billigere kjoler, eller vi ble litt mindre rike. Men slik er det ikke. Verdensøkonomien er ikke et nullsumspill, der den enes brød er den andres død.
Eller vi kunne snu på det og spørre: Ville det vært bedre for HIV/Aids-saken og mindre dobbeltmoralsk, dersom kronprinsessen ikke engasjerte seg, men bare konsentrerte seg om de kongelige oppgavene?
Samtidig bør man selvsagt være klar over faren for å fremstå moralsk provoserende. Det finnes velhavende mennesker som poserer med fattige mennesker som kulisse, og som åpenbart forveksler sin egen sentimentalitet med godhet. Men jeg syns ikke dette rammer kronprinsessen mer enn det rammer mange andre «elendighetsturister», bistandseliten, politikere eller filmstjerner – snarere tvert om.
Bistands- og utviklingspolitikk er, sammenlignet med mange andre politikkområder, lite omstridt, men et faglig komplisert felt.
Fra de mest pessimistiske lyder det slik: Et viktig formål med å yte bistand til fattige land er at den skal bidra til økt økonomisk vekst, fordi vekst er en forutsetning for økt velferd. Men svært lite tyder på at vestlige lands bistand har bidratt til økonomisk vekst i fattige land. I verste fall har den gjort landene bistandsavhengige og forsinket en positiv utvikling.
Fra de mer optimistiske lyder det slik: Bistandens mål er ikke, og bør ikke være, bare å skape økonomisk vekst. Dessuten virker mye av bistanden på mikronivå. Mange av de som mottar bistand – enten det er grunnleggende helse- og utdanningstjenester, vaksinasjonsprogram eller informasjon om HIV/Aids – forbedrer sin egen livssituasjon, og det er i seg selv positivt.
Det de fleste kan være enige om, er dette: At mange fattige land nå har en sterk økonomisk vekst og gjør store fremskritt, skyldes først og fremst landenes egen politikk, handel med andre land og investeringer i næringsvirksomhet. Derfor bør vi bruke mer av ressursene i utviklingspolitikken på å bidra til bærekraftig næringsutvikling og mer arbeid i fattige land.
For egen del kan jeg legge til dette: Det er en del dobbeltmoral i rike lands politikk overfor utviklingsland. Hvis vi virkelig ville bekjempe fattigdom i de fattigste landene, slik vi sier vi vil, ville det antagelig være veldig lurt med en mer liberal handels- og innvandringspolitikk. Men det er mange imot, fordi de mener det vil være en trussel mot vår egen velferd.
Det kan, alt oppsummert, være gode grunner til å diskutere både monarkiet og norsk bistandspolitikk.
Men å redusere disse spørsmålene til et spørsmål om kongelig dobbeltmoral, blir for lettvint.
Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 11. jui 2013.
Relatert
Her er løsningene på kommuneproblemet
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Slik kan vi gjøre mer for verdens fattige
Vellykket rentepolitikk, ikke klassekamp
Heia Arendal!
