Derfor bør vi avskaffe BSU-ordningen
Staten bør ikke gi skattelette til alt som er fornuftig. BSU-sparing er et godt eksempel.
Publisert: 13. april 2023
En av årsakene til at jeg forstår meg selv som en del av høyresiden, er synet på frihet: vi har som borgere rett til å bestemme over eget liv, uten at dette går utover andre borgeres rett til det samme.
Vi er bedre i stand enn politikere og byråkrater til å disponere egne penger i tråd med egne ønsker. For mange er skatt et økonomisk spørsmål – for meg er det også et viktig verdispørsmål. Fordi forholdet offentlig versus privat definerer hvor mye makt staten skal ha på bekostning av borgerne.
Jeg er tilhenger av at staten bør bli mindre, og at vi får beholde mer av det vi tjener, samtidig må vi som borgere også betale mer for de velferdstjenestene vi benytter oss av. Imidlertid – og dette er vesentlig – bør skattelettelser utformes generelt, og ikke kun til utvalgte grupper.
I så måte var vedtaket til Høyre på årets landsmøte om å styrke BSU-ordningen gjennom å øke årlig sparemulighet fra 27.500 til 35.000, og den totale maksgrensen fra 300.000 til 400.000, dårlig.
Tvert imot burde vi avskaffe BSU-ordningen. Ikke fordi det er dumt å spare til bolig, men fordi ordningen har vesentlige nedsider.
Problemet med fradrag
For det første undergraver BSU en av de store fordelene ved det norske skattesystemet, dets enkelthet og universalisme.
Skattesystemet i Norge er gjennomgående lite komplisert med begrensede muligheter for fradrag. Men helt perfekt er det ikke. Ulike fradrag gjenspeiler ulike særinteresser. Disse fradragene er isolert sett ikke et stort problem, men mange unntak, enten dette gjelder pendlerfradrag, fagforeningsfradrag, rentefradrag eller BSU-fradrag, bidrar samlet sett til å underminere helheten i skattesystemet.
For det andre forsterker BSU-ordningen økonomiske forskjeller. De med lavest inntekt har mindre mulighet til å benytte seg av ordningen. Mange på venstresiden ønsker et mer progressivt (omfordelende) skattesystem, med høyere skatt på de rikeste. Jeg er kritisk til det, i hvert fall hvis du gjør det for progressivt, fordi det undergraver effektiviteten og insentiver i systemet. Men vi bør i hvert fall ikke gjøre det motsatte: dele ut skattelettelser til de mest bemidlede på bekostning av dem med lavest inntekt.
For det tredje bør staten være forsiktig med å dele ut fradrag til alt den anser for å være fornuftig. Joda, det er fornuftig å spare til bolig. Det kan være fornuftig å være medlem av en fagforening og så videre. Men å bruke skattesystemet for å fremme aktivitet som staten mener er fornuftig, kan bli svært dyrt for skattebetalerne, i tillegg til at man i mange tilfeller ikke er enige om hva som faktisk er fornuftig.
Et klassisk problem
BSU-ordningen illustrerer et klassisk problem i politikken, særinteresser vs. allmenninteresser. Og som kjent er det enklere å organisere, og sågar fremme særinteresser, ettersom det sjelden er klart hvem som skal betale for at noen grupper skal få gunstigere vilkår.
Staten har ikke «egne penger», alle pengene staten bruker, må innkreves fra borgerne. Dermed er det heller ingen andre enn skattebetalerne som får regningen. Det er selvsagt politikkens oppgave å prioritere. Baksiden av medaljen er at det sjelden blir forklart hvem som skal betale.
Det er positive sider ved BSU-ordningen, også utover det økonomiske aspektet, da den kan ha en disiplinerende effekt på unges atferd gjennom økt sparing. Den bidrar også til å fremme en vellykket politikk, som betyr at mange nordmenn eier sin egen bolig. Åtte av ti nordmenn bor i en bolig de selv eier. Det har positive implikasjoner for nærområdet og bymiljøet. Menneskets naturlige etikk taler for at vi passer bedre på de vi eier, enn det vi leier.
Det kan være en av årsakene til at vi, i motsetning til Sverige og Danmark, praktisk talt ikke har ghettoer eller ghettolignende boligområder. Altså områder som preges av sterk forslumming. Dette er forhold som BSU-ordningen bidrar til å stimulere, som også er i allmenninteressen.
Lettelser som kommer alle til gode
Imidlertid er det liten grunn til å overdrive BSU-ordningens betydning for den totale sparingen i befolkningen. Som Dagens Næringsliv skriver: «Ifølge analyser øker ikke BSU-sparing den samlede sparingen i befolkningen. Den flytter bare sparingen fra andre spareformer.» Vel så viktig som skattefradrag er betydningen av konkurranse i banksektoren, for bankene vil muligheten til å etablere kundeforhold med unge i seg selv være verktøy for å fremme gode rentebetingelser for sparing.
Her er bankene en sterk pådriver. I tillegg til skattefradrag får BSU-sparere også den desidert beste innskuddsrenten banken kan tilby. Unge er attraktive kunder for bankene, derfor knives de om dem. Bankene må for all del fortsette å kjempe om de unge og gi gode rentebetingelser.
Mange av tilhengerne av BSU understreker ordningens popularitet, og det har de åpenbart rett i. Dette gjør det vanskeligere for politikerne å fjerne ordningen. Men det er ikke et godt økonomisk argument. Snarere er det en versjon av Yes, ministers legendariske forklaring på politisk atferd: «The people demand that we do something, this is something. That’s why we have to do it.»
Politikerne bruker cirka én milliard kroner gjennom statsbudsjettet på skattefradrag knyttet til BSU. Det burde de slutte med. Er det rom for skattelettelser, bør lettelsene komme alle til gode.
Teksten er publisert i Subjekt 11.4.2023.
Relatert
Formuesskatten er et problem
Eierbeskatningen er relevant i forbindelse med salget av Fjord1
Eierbeskatning, ikke kapitalbeskatning
Altfor høy eierskatt fremdeles
Tredje boligsektor er et feilspor
