For andre år på rad kan det bli lærerstreik.

Lærernes største organisasjon, Utdanningsforbundet, er misfornøyd med lønnsutviklingen. 

Men vil en ny streik hjelpe?

Det er ikke opplagt. 

Streik i offentlig sektor gir som regel liten uttelling.

Når det streikes i privat sektor, går streiken utover eierne og arbeidsgiverne, fordi bedriften taper penger. Men den går også utover de som streiker, fordi det blir stadig mindre overskudd å fordele. I verste fall går bedriften konkurs. Begge parter har derfor et incentiv til å få slutt på streiken.

I offentlig sektor er det annerledes. 

Virksomheten kan tape anseelse, men den kan ikke gå konkurs. Og den sparer penger, fordi den slipper å betale lønn. Streikebidraget til de streikende fra fagforeningene tilsvarer gjerne full lønn. 

Hverken arbeidsgiver eller de som streiker, har sterke incentiver til å få slutt på streiken. De som rammes, er tredjepart, altså pasienter, passasjerer, foreldre og elever. 

Frontfagsmodellen gjør det også vanskelig å få noe ekstra, utover det som er gitt i privat sektor. Og ofte blir det brukt tvungen lønnsnemnd.

Samtidig er lærerne i en vanskeligere situasjon enn andre grupper i offentlig sektor. 

Mange steder er det større mangel på helse- og omsorgsarbeidere enn lærere, og kommunene er nok mer villige til å ty til en ufaglært lærer enn en ufaglært sykepleier. Lærere er dessuten en høylønnsgruppe i kommunal sektor i store deler av landet, og da er det ikke lett å bli prioritert. 

Det er også uflaks for lærerne at streiken må starte omtrent når sommerferien starter. Det gjør at de taper mer enn andre, fordi det tar lang tid før streiken er over og nye lønnstillegg kan begynne å gjelde.

Lærerorganisasjoner har stor makt. Det kan derfor virke paradoksalt at de ikke når målene de har satt seg, når det gjelder lønn. 

Et forskningsprosjekt som Susanne Wiborg ved University College London har gjennomført, viser at lærerorganisasjoner kan ha så stor makt at de kan hindre gjennomføringen av reformer og bli bremseklosser for utvikling av skolen.

Forskningen viser også at lærerorganisasjoner i alle land har de samme interessene, og at det er to ting som betyr noe: Å presse på for å få til ordninger som øker inntekten og letter arbeidsbyrden, og å motsette seg reformer som er utviklet for å forbedre elevenes læringsmuligheter, dersom endringene truer lærernes materielle interesser.

Sagt med andre ord: Lærerorganisasjonene er til syvende og sist mer opptatt av lønn og egne arbeidsforhold enn av elevenes læring. Ofte kan det være samsvar mellom de to, men slik er det ikke alltid.

Det kan nok være grunnlag for å nyansere resultatene av denne forskningen, og lærerorganisasjonene har ikke like mye makt i alle land. Men samtidig er det liten tvil om at Utdanningsforbundet i Norge har stor innflytelse på mange politiske partier og den skolepolitikken de fører.  

Foreldre og elever er på langt nær like godt organisert.

Noe av det lærerorganisasjoner typisk vil motsette seg, er, ifølge Wiborg, «ekstern lærerevaluering, skoletilsyn og standardiserte tester». 

Dette er ikke så ulikt det vi ser i Norge. 

Utdanningsforbundet har vært skeptisk til eller mot deltakelse i PISA-undersøkelsen, nasjonale prøver, åpenhet om kvalitet, kompetansekrav for lærere som er utdannet tidligere, og ordningen med lærerspesialister.

Noe annet som Utdanningsforbundet er mot, er lokal lønnsdannelse.

I privat sektor er om lag 70 prosent av lønnstilleggene fastsatt lokalt, basert på objektive og omforente kriterier. 

Også i skolen gis det noen svært beskjedne lokale tillegg, men Utdanningsforbundets holdning er klar: Lærerne vil begrense omfanget av lokale forhandlinger. 

De tror at individuelle lønnstillegg påvirker motivasjon og arbeidsmiljø negativt, eller sagt mer direkte: At «trynefaktoren» avgjør hvilken lønn de vil få.

Standpunktet ser også ut til å hvile på en antakelse om at det ikke er forskjell på lærere, eller at alle lærere med samme utdanning og ansiennitet er like gode.

Det er en antakelse som neppe har støtte i noens erfaring. Alle som har gått på skolen, vet at noen lærere er bedre enn andre. 

Å si det, er likevel litt tabu. Man vil lett bli beskyldt for å «snakke ned» lærerne. Kvalitetsforskjeller bortforklares gjerne ved å skylde på «krevende elever» eller andre rammebetingelser som ikke er gode nok. 

Mari Rege, som er skoleforsker ved Universitetet i Stavanger, har turt å sette ord på det. Hun har kalt skolen et «lotteri»: «Noen lærere lykkes med å løfte elevenes læring år etter år, med stadig nye elevgrupper, mens andre mislykkes år etter år.»

I Norge vet vi en del om skolenes betydning for elevenes læring. SSB har utviklet såkalte skolebidragsindikatorer for å finne ut hva skolenes bidrag til elevenes læring er. 

I Oslo viste en slik undersøkelse at den videregående skolen som mange trodde var dårligst, var en av de beste, fordi den lyktes med å løfte elevene mest.

Utdanningsforbundet er motstander av ordningen, fordi den brukes til å «underbygge påstanden om at kvaliteten varierer mye på skolenivå». Ifølge forbundet finnes det «ikke forskningsmessig belegg for en slik antakelse». 

Jeg antar at motstanden mot å kartlegge betydningen av kvaliteten på lærerne vil være enda sterkere. Men i Danmark har de nettopp gjort det.

Den danske analysen, som er den første i sitt slag, viser at det er stor forskjell på gode og mer gjennomsnittlige lærere. Gode lærere løfter elevene mye mer enn dårlige lærere gjør, og de bidrar også til å øke sannsynligheten for at elevene fortsetter utdanningen og til slutt får bedre lønn enn de ellers ville fått.

Forskerne har sett på en lang rekke forhold som kan bidra til å forklare hva som er en god lærer. Noe av det som forener dem, er at de har gode karakterer fra lærerutdanningen, har lite fravær og en viss erfaring med å undervise. Og gode lærere er mye viktigere for elevene enn flere lærere.

De danske forskerne peker på tre veier til bedre lærere: Å øke andelen gode lærere på den enkelte skole. Å forbedre lærerutdanningen. Å sørge for etterutdanning for de som allerede er ansatt i skolen.

Forskerne konkluderer også med at lønn kan påvirke rekruttering til lærerutdanningen og skolen, og muligheten for å beholde gode lærere. De reiser derfor spørsmål om lønnsdannelsen er fleksibel nok til å avspeile den enkelte lærers kvalitet, eller om omfanget av lokal eller individuell lønnsfastsettelse bør økes.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Vil det hjelpe lærerne med en ny streik, eller trengs det en ny strategi?

Det er et kontroversielt spørsmål. 

Men det er kanskje nødvendig å stille det?

Vi bør sette pris på lærerne, også med god lønn. 

Men noen lærere er både dyktigere og mer flittige enn andre, og det er ikke urimelig at det skal lønne seg.

Kronikken er publisert i Aftenposten 26.2.2023.