Slipp forskningen fri!

En stor del av forskningspublikasjonene som produseres av norske forskere er utilgjengelige for allmennheten, til tross for at forskningen er betalt av det offentlige, skriver Torkel Brekke i Aftenposten. Forskningsmiljøer burde ligge i tet for å fremskynde revolusjonen i publisering og spredning som Internett vil føre til, men hittil har det gått for sakte.

Torkel Brekke

Publisert: 4. oktober 2012

Av professor i religionshistorie Torkel Brekke.

Vi forskere er dumsnille. Når vi vil publisere forskningen vår, gir vi gjerne fra oss rettighetene til akademiske forlag, som selger tilgangen til biblioteker og andre brukere.

Men tilgang til forskning har en nøkkelrolle i arbeidet for å løse vår tids samfunnsutfordringer – fra finanskrise til klimakrise – og det bør være et mål at forskningsresultater skal være mest mulig åpne, ikke bare her til lands, men globalt. Vi står foran en revolusjon i hvordan forskning publiseres og spres, og både myndigheter, forskningsinstitusjoner og Norges forskningsråd må komme langt høyere på banen i arbeidet for overgang til forskningspublisering med Open Access, altså åpen og gratis tilgang for alle.

Gratis tilgjengelig

I debatten om Open Access er det to hovedmodeller som diskuteres: Gull og Grønn. Ved Gull velger forlag å la sine tidsskrifter være gratis tilgjengelige på Internett, og utgifter ved publisering dekkes av forfatter eller universitet. Grønn Open Access er åpne publiseringsarkiv hvor forfattere egenarkiverer sine forskningspublikasjoner på nett i åpne arkiver etter tillatelse fra forlaget, og som regel etter en ventetid.

Den sentrale forskjellen på Gull og Grønn Open Access ligger i finansieringen. Grønn OA er en videreføring av dagens ordning der forskerne overdrar rettighetene til publikasjoner til forlagene. Ved Gull Open Access legger man om finansieringen: brukerne skal ikke lenger betale for å lese artikler fordi betalingen skjer i den andre enden, altså ved starten av publikasjonsprosessen. På sikt er det bare Gull som er godt nok.

Boikott av vitenskapelige forlag

Det er sterke krefter som presser på for å gjøre forskningsresultater mer tilgjengelig. Det pågår en global aksjon blant forskere, som krever at forskningspublikasjoner i størst mulig grad skal være tilgjengelig for alle. Mange krever boikott av vitenskapelige forlag på grunn av deres prising av tidsskrifter. Denne akademiske våren har fått nedslag i ambisiøse mål blant annet i Storbritannia. En kommisjon under ledelse av Dame Janet Finch utarbeidet i juli 2012 en rapport om den videre utviklingen av Open Access. Finch-rapporten gir klare anbefalinger til den britiske regjering om å satse stort. Det pekes på en rekke endringer, men det sentrale spørsmålet er hvem som skal betale forhåndskostnadene (som på engelsk kalles Article Processing Charges (APC)).

Hvis ikke forlagene skal motta penger etter publikasjon gjennom abonnementer, må de få penger før publikasjon gjennom avgifter for artikkelbehandling. Den britiske regjering godtok anbefalingene til kommisjonen, og dermed har den britiske regjering signalisert en radikal omlegging av finansieringsmodell for britisk forskningspublisering.

Nedslag i politikk

EU er en annen viktig pådriver for Open Access, og Europakommisjonen har annonsert at all forskning finansiert gjennom Horizon 2020 skal ha fri tilgang. Også i Norge har den akademiske våren fått nedslag i politikk, ikke minst i standpunktet Kunnskapsdepartementet har tatt. I Stortingsmeldingen Klima for forskning sier man: «Prinsipielt mener regjeringen at all offentlig forskning bør være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det. (. . . ) Åpen tilgang (open access) til tidsskriftartikler innebærer at lesere har gratis, elektronisk tilgang til fulltekstversjon av artiklene.» (12.2).

Den beste løsningen for gratis tilgang vil være å skape et system der det er økonomisk rasjonelt for forlag å utgi forskningsartikler helt åpent. For å få til dette må man flytte betalingen for forlagsarbeidet fra biblioteker og andre brukere og over på forskeren som publiserer sin artikkel. Det naturlige er selvsagt at arbeidsgiver (som regel et universitet) tar kostnaden ved publisering. Det vil være viktig å skape konkurranse mellom forlag om forfattere og artikler, slik at prisene presses nedover.

Publikasjonsfond

Den mest nærliggende løsningen for å få til denne endringen, er at institusjonene oppretter publikasjonsfond. Et publikasjonsfond er et fond som forskerne kan bruke av for å finansiere avgifter for artikkelbehandling i forlagene. For at et slikt fond skal virke hensiktsmessig, må det være forutsigbart hvordan man får utløst midler til publisering. Ved Universitetet i Tromsø og noen få andre norske institusjoner har man nylig laget prøveordninger med bruk av publikasjonsfond, men generelt har det vært for lite debatt og tenkning om dette ved norske forskningsinstitusjoner.

Endringene som kommer krever handling fra forskjellige aktører: Vi forskere må slutte å gi fra oss rettigheter til publikasjoner til forlag som driver tradisjonelt. Regjeringen bør sette klare mål for å øke andelen forskning publisert i tidsskrifter med Gull Open Access. Generelle målsetninger ble formulert i Klima for forskning, og disse bør følges opp med klarere mål om at en betydelig andel av forskningspublisering av norske forskere skal være i Gull Open Access-kanaler innen en bestemt dato. Vi bør også endre tellekantsystemet, som er et av grunnlagene for resultatbasert omfordeling av midler til universiteter og høyskoler, blant annet fordi tellekantsystemet slik det fungerer i dag bidrar til å bremse overgangen til Open Access. I den nødvendige omlegging av finansieringsmodell for forskningspublisering vil Norges forskningsråd (NFR) også måtte spille en rolle. For prosjekter som får finansiering av NFR kan man enkelt legge inn krav om Gull Open Access-publisering.

Forskningsmiljøer burde ligge i tet for å fremskynde revolusjonen i publisering og spredning som Internett vil føre til, men hittil har det gått for sakte.

Kronikken stod på trykk i Aftenposten torsdag 4. oktober 2012.