Skolepolitikkens røtter

Først og fremst drives utdanningspolitikere i liberale demokratier av et ønske om å skape en så god skole at den kan fylle sitt samfunnsoppdrag, også når verden er i endring.

Kristin Clemet

Publisert: 21. februar 2025

I Aftenposten 13. februar forsøker professorene Merethe Roos og Kim Gunnar Helsvig å «utfylle» diskusjonen mellom Hilmar Mjelde, Tom Are Trippestad og meg med «noen historiske perspektiver».

Roos og Helsvig bekrefter indirekte at Mjelde og Trippestad tok feil i sin påstand om at jeg, da jeg var utdanningsminister, nærmest bare kopierte en amerikansk utdanningsreform i forbindelse med utviklingen av reformen Kunnskapsløftet.

Men samtidig støtter de Mjelde og Trippestad i at utdanningspolitikken i Vesten først og fremst er inspirert av USA (via OECD).

Problemet med denne historiefortellingen er at den går glipp av det viktigste.

Norsk skolepolitikk har både nasjonale og internasjonale røtter, og slik er det i alle vestlige land.

Mye er likt, og mye er spesifikt for den enkelte nasjons kultur og historie.

Samtidig er det nok riktig å si at landene lærer mye mer av hverandre i dag, på godt og vondt, enn de gjorde for 50 år siden.

Men selve årsaken til at skolepolitikken i dag er annerledes i alle vestlige land enn den var for noen tiår siden, er ikke inspirasjon fra USA. Det er samfunnsutviklingen.

Årsaken til at skolepolitikken er endret er fremveksten av kunnskapssamfunnet, som radikalt hevet kravet til kvalifikasjoner i samfunnet, og ideen om at alle, ikke bare noen få, skal kunne inkluderes i arbeidslivet. Denne utviklingen stilte også helt andre krav til kvaliteten på skolen.

Samtidig vokste det frem en økende bekymring for mangelen på kunnskap om og innsyn i skolens kvalitet.

Debattene om dette har internasjonalt vært løftet frem i taler og utredninger helt siden 1960- og 70-tallet. I Norge fortsatte den, slik jeg tidligere har beskrevet, utover på 1980- og 90-tallet, før vi til slutt fikk vårt nasjonale kvalitetsvurderingssystem i 2004.

Nå vil regjeringen avvikle dette systemet, og det er, etter min mening, uklokt, men det er en annen sak.

Så for å oppsummere: Selvsagt blir utdanningspolitikere inspirert av utdanningspolitikken i andre land. De er, like selvsagt, preget av at de har ulike ideologiske ståsteder.

Men først og fremst drives utdanningspolitikere i liberale demokratier av et ønske om å skape en så god skole at den kan fylle sitt samfunnsoppdrag, også når verden er i endring.

Teksten er publisert i Aftenposten 19.2.2025.