Bemanning skole lærere — Bildet er laget med ChatGPT.

Mye vil ha mer

Norge bruker mest ressurser på utdanningssektoren i verden – men Utdanningsforbundet vil ha mer.

Publisert: 28. mars 2025

I norsk oppvekstsektor har vi bemanningsnormer. I grunnskolen skal det maksimalt være et visst antall elever per lærer. I barnehagen skal det maksimalt være et visst antall barn per voksen. Normene er politisk bestemte.

Disse normene blir ikke oppfylt til enhver tid. Det er krevende for kommunene å oppfylle normene – de mangler ofte både penger og arbeidskraft. I en artikkel i VG 13. mars kommer dette tydelig frem. Utdanningsforbundet har kartlagt at en rekke barnehager ikke oppfyller normen til enhver tid. Ordet «krise» sitter løst.

Utdanningsforbundet foreslår tre tiltak. Disse handler utelukkende om økte bevilgninger. VG følger opp saken 25. mars. Også her ropes det på tettere bemanning og økte bevilgninger.

Men som jeg viser i et nylig utgitt Civita-notat, er ikke bildet så ensidig negativt som Utdanningsforbundet og andre, helt uimotsagt, får tegne i VG.

Styrket bemanningsnorm, på minst én ansatt per to barn under tre år og minst én ansatt per fem barn over tre år, langt strengere enn dagens norm, som Utdanningsforbundet ønsker, ble anslått til å koste over 13 milliarder kroner årlig i 2018. Skal bemanningsnormen gjelde i hele åpningstiden, vil dette koste ytterligere milliarder av skattekroner årlig.

Dette kommer på toppen av dagens situasjon, hvor Norge ligger helt i tet på ressursbruk i utdanningssektoren. I gjennomsnitt bruker landene i OECD 4,9 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på utdanningsinstitusjoner. Norge bruker over seks prosent. På førskoleutdanning, altså barnehage, bruker OECD-land i gjennomsnitt 0,9 prosent av BNP. I Norge er tilsvarende tall om lag to prosent. Selv uten bemanningsnormer, vil Norge ligge helt i toppsjiktet når det kommer til ressursbruk på oppvekstsektoren.

Det kan også stilles spørsmål ved de reelle effektene av normene.

Forskjellene i bemanningstetthet mellom private og kommunale barnehager før bemanningsnormen ble vedtatt, førte ikke til at foreldrene var mindre fornøyde med de private barnehagene. Foreldrene var tvert imot mer fornøyde med de private enn de offentlige barnehagene. Til tross for at bemanningstettheten også er noe større i kommunale enn i private barnehager i dag, er foreldrene til barn i private barnehager også mer tilfredse med selve bemanningen.

Dette indikerer at organisering og hva de ansatte gjør er viktigere for barnehagekvaliteten enn desimalen på bemanningstetthet. Kompetansen til de ansatte og organiseringen av barnehagehverdagen er av større betydning enn om det er 6,0 barn per ansatt eller 5,6 barn per ansatt.

Helt siden bemanningsnormen i barnehagen ble innført har det vært et såkalt foreldreopprør i barnehagene. I 2024 engasjerte 23 000 foreldre seg i dette foreldreopprøret, fordi de mener at det er for få ansatte i barnehagene. Bemanningsnormene skaper enda større forventninger i befolkningen, som kommunene ofte ikke har økonomi til å oppfylle. Hadde vi ikke hatt bemanningsnorm, ville dette ikke blitt kalt en bemanningskrise.

Når man krever kvantitet fremfor kvalitet, er det mange måter for barnehagene å oppfylle normen på, uten at det nødvendigvis betyr at barnehagebarna får mer oppmerksomhet fra en voksen, eller at de ansatte får bedre tid til jobben sin.

En utilsiktet virkning av bemanningsnormen er dessuten at den i praksis blir en slags maksimumsnorm, som innebærer at det blir vanskelig å få gjennomslag for mer ressurser enn det som normen krever, uten at det tas hensyn hva slags behov som finnes i enkeltbarnehager, barnegrupper eller kommuner.

KS og andre ønsker mer tverrfaglig kompetanse, samt mer fleksibilitet i bruken av kompetansen på tvers av avdelinger og barnehager. Bemanningsnormer hindrer muligheten som barnehagene har til å planlegge og organisere hverdagen, fordi de er et inngrep i selvstyret til hver enkelt barnehage og kommune. Bemanningsnormene blir en tvangstrøye, som innskrenker handlingsrommet til barnehagedriverne.

Vi har flere sykepleiere enn nærmest samtlige andre land i verden. Men Sykepleierforbundet vil ha flere sykepleiere. Vi ligger i toppsjiktet når det gjelder lærertetthet. Men Utdanningsforbundet vil ha flere lærere. Og vi bruker mer på barnehage enn alle andre land i verden, muligens med unntak av Island. Men Utdanningsforbundet vil ha mer.

Alle kan ikke få alt de peker på.

Tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft og kompetanse er kritisk for å drifte velferdstilbudene i landet vårt. Og mest mulig hensiktsmessig bruk av arbeidskraften er sentralt for å sikre kommunale velferdstjenester i tråd med gjeldende lovverk, retningslinjer og forventninger. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om tettest mulig bemanning i oppvekstsektoren, gjennom politisk bestemte bemanningsnormer, er riktig prioritering av arbeidskraftsressursene.

I en tid hvor stadig mer ressurser, både økonomiske og menneskelige, må brukes på å opprettholde nivået på helse- og omsorgstjenester, samt styrke satsingen på forsvar, beredskap og sikkerhet, er ikke bemanningsnormer i oppvekstsektoren hensiktsmessig bruk av våre felles ressurser.

Teksten er publisert i Minerva 26.3.2025.

Publisert: 27. mars 2025