Skolepolitikk

Kunnskapspolitikk blir viktigere

«Hvorvidt minoriteter opplever sosial mobilitet, vil fremover være den viktigste indikasjonen på om vi lykkes med integrering. Da er utdannelse nøkkelen», skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 25. september 2017

Norge skårer godt på sosial mobilitet, samtidig som ulikheten mellom mennesker er lav og utdanningsnivået er høyt. Stor sosial mobilitet blir oppfattet som positivt for et land. Det innebærer at mange får muligheter i livet og klarer å benytte dem.

Utdanning er den viktigste enkeltfaktoren som påvirker sosial mobilitet, men det er viktig å være klar over at ytterligere utdanningsmobilitet vil være vanskeligere å oppnå i fremtiden. Utdanningsnivået i Norge har steget, og nivået er høyt. Fra 1985 til 2014 har andelen som tar høyere utdanning i Norge, økt fra 13 til 30 prosent. Ser man på utdanningsnivået i et 60-årsperspektiv, har andelen av befolkningen med universitets- og høyskoleutdanning 40-doblet seg.

I en befolkning der alle tar lang utdanning, vil mobiliteten kunne være lav, selv om resultatene på andre mål er gode. Det som da blir viktig, er å sørge for at utdanning fremdeles kaster av seg i arbeidsmarkedet og at barn og unge med et svakere utgangspunkt får muligheter og benytter dem.Annengenerasjonsinnvandrere som har foreldre fra Pakistan, Marokko og Tyrkia – som ofte har lav utdanning – har likevel opplevd en svært sterk sosial mobilitet.

Selv om familiebakgrunn spiller en stor rolle for hvordan man gjør det i livet, er mer enn to femtedeler av variasjonene i sosial status likevel tilfeldige. Det er usannsynlig at noen gjør store hopp eller fall fra én generasjon til en annen, men det er likevel rom for påvirkning. Dette er en positiv oppfordring til å utforme politikk som skaper muligheter, selv om mulighetsrommet for politikken er ganske lite. Selv om mobiliteten går ned, vil det ikke nødvendigvis være negativt dersom samfunnet har en stor middelklasse og moderat ulikhet. Det er kombinasjonen av lav sosial mobilitet og stor ulikhet som er uheldig.

Innvandrerdriv

Majoritetsbefolkningens sosiale mobilitet er ganske stabil, men etterkommere etter innvandrere til Norge, opplever god sosial mobilitet. Det er vanlig i mange land at etterkommere av innvandrere gjør det bedre enn den generasjonen som opprinnelig innvandret. Deler man opp innvandrere etter hvor de kommer fra og hvor de drar til, vil det likevel være forskjeller. Noen grupper gjør det gjennomgående bedre, andre dårligere, og det kan variere med hvilket land som tar imot dem. Det har også betydning hvem som drar fra landet de kommer fra.

Det vil alltid være slik at innvandrere fra land som er ulikt det landet man kommer til, vil komme inn på et lavere sosioøkonomisk nivå i det nye landet. Barna deres vil nesten alltid oppleve sosial mobilitet – i forskningen kalles dette innvandrerdriv. Men det er også mulig at foreldrene har hatt en høy sosioøkonomisk status i landet de kommer fra, og at barna deres tar utdanning for å komme på samme nivå som foreldrene hadde i opprinnelseslandet – en naturlig opphenting.

Analyser av Bratsberg, Raaum og Røed i 2012 og av Hermansen i 2016 viser at forskjellen i fullføringsgrad på videregående skole mellom majoriteten og annengenerasjonsinnvandrere er betydelig redusert, noe de mener skyldes at skolen er blitt flinkere til å gi et godt tilbud til minoritetselevene. Landene som skårer høyest, er Vietnam, India, Iran og Sri Lanka, mens Pakistan ligger noe lavere og Marokko og Tyrkia lavest. Annengenerasjonsinnvandrere som har foreldre fra Pakistan, Marokko og Tyrkia – som ofte har lav utdanning – har likevel opplevd en svært sterk sosial mobilitet.

Det er også slik at etterkommere har høye utdanningsambisjoner, jenter litt høyere enn gutter. De er personlig motiverte og vil få til noe, til tross for at mange av dem har lavere utdanningsressurser hjemmefra og i snitt har noe dårligere karakterer fra grunnskolen. Dette kompenserer de gjerne for med stor skoleinnsats. Foreldrene bidrar ofte til ambisjonene og ønsket om at barna skal ta utdanning.

Avgjørende for integrering

Hvorvidt innvandrere og etterkommere opplever sosial mobilitet, vil fremover være den viktigste indikasjonen på om vi lykkes med integrering i Norge. For å legge til rette for god mobilitet er det viktig å legge til rette for at de svakeste elevene kan gjøre det best mulig. Grunnlaget for dette legges allerede i barnehage og grunnskole. En økende mengde økonomisk forskning og utdanningsforskning finner at barnehage og førskole har betydning for hvordan elever gjør det i utdanningsløpet. Er kvaliteten god, vil det kunne redusere forskjellene senere.

I Norge er andelen svakt presterende elever nesten dobbelt så høy blant dem med mindre enn ett år med barnehage før skolestart enn blant dem med mer enn ett år i barnehage. Ny empiri fra ulike OECD-land indikerer at både tidlig barnehagestart og førskoletilbud av god kvalitet er korrelert både med bedre elevprestasjoner senere, og med mindre avhengighet av familiens sosioøkonomiske status. Utdanning tidlig i barndommen er særlig gunstig for elever med innvandrerbakgrunn. Etterkommere etter innvandrere som er født her eller kommer tidlig til Norge, har stor sannsynlighet for å klare seg bedre i arbeid og utdanning enn innvandrere som kommer som voksne.

Mange innvandrerbarn vokser opp i lavinntektsfamilier, men inntektsgapet mellom dem og majoriteten reduseres med opp til 80 prosent på én generasjon fordi mange av dem tar høyere utdanning og jobber i godt betalte yrker. I boken Vilje til å lykkes har jeg intervjuet 24 etterkommere etter innvandrere som illustrerer dette. Utdanning og deres vilje til å benytte mulighetene i Norge, er nøkkelen til sosial mobilitet.