Kunnskapspartiet SV

Publisert: 1. desember 2006

«Det er ikke lett å se noen sammenheng i SVs kunnskapspolitikk» skriver Kristin Clemet i Morgenbladet fredag 1. desember.

Jeg må si det rett ut: Jeg forstår meg ikke på kunnskapspartiet SV. Jeg har betraktet partiet på nært hold de siste fem år, men det er nesten umulig å forstå hva det vil.

Jeg har inntrykk av at Kristin Halvorsen er litt enig med meg. Nylig sa hun i hvert fall at SV hadde mistet troverdighet i skolepolitikken. Mange kunnskapsinteresserte velgere har inntrykk av at SV bare er opptatt av ”mat og gym og kos og moro”. Nå skal det visstnok bli en forandring på det. Det skal også bli flere timer. Men det gjenstår å se, for SV har vinglet før.

Derfor er det ikke lett å se noen linje i SVs kunnskapspolitikk.

SV har for eksempel hatt alle tenkelige synspunkter på de nasjonale prøvene. I 2002 var de, litt nølende, for nasjonale prøver. I 2003 var de veldig for og ville bruke nasjonale prøver som den kanskje viktigste måten å styre norsk skole på. Våren 2005 var de mot nasjonale prøver, og etter valget var de igjen for. Nå gjeninnfører snart kunnskapsministeren fra SV nasjonale prøver. Det eneste nye er at resultatene skal holdes hemmelig. (SV er nemlig veldig for åpenhet om hva vi betaler i skatt – men helt imot åpenhet om hva vi lærer på skolen.)

SV har også ment mye om kunnskap. I 2004 sa SV at de hadde et kunnskapssyn som skilte seg ”fundamentalt” fra Bondevik-regjeringens syn. De mente at den daværende regjering ville bringe skolen tilbake til 1960-tallet; til den gamle ”puggeskolen” Det var så ille at SV, Sp og Ap lovet å utsette hele Kunnskapsløftet for å ”sette sitt stempel” på reformen. Etter valget i 2005 gjennomføres reformen som planlagt og, ifølge Djupedal, ”med full tyngde”.

I forrige stortingsperiode og helt frem til valget i 2005 var SV veldig imot opptakskrav til lærerutdanningen. De mente at hvem som helst burde kunne bli lærere, selv om de hadde ”sløva seg gjennom” videregående. Nå har partiet et helt annet syn og mener visstnok at det kan bli aktuelt å skjerpe opptaks- og kompetansekravene enda mer enn Bondevik-regjeringen gjorde.

I februar 2005 nærmest ropte Kristin Halvorsen utover tre helsider i VG at Clemet ”jukser” og ”skryter” med tall om ressursene i skolen. Ifølge Halvorsen valgte Bondevik-regjeringen de tallene som passet den, uten hensyn til virkeligheten i klasserommet. Nå bruker Halvorsen nøyaktig de samme tallene. Og selv om ressurssituasjonen i klasserommet har blitt litt verre mens hun har regjert, uttaler hun nå at ”Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder ressurser i grunnopplæringen.” Og tro det eller ei: Ressurser er ikke lenger viktigst for å skape en god skole – nå er det plutselig langt mer ”komplekse årsakssammenhenger”.

I valgkampen i 2003 lanserte SV et program som het ”friskoler for alle” – et helt nytt program som var totalt usammenhengende. Skolene skulle få velge hva de ville undervise i og hvor mye – og de skulle nærmest lage sitt eget pensum. En skole kunne satse på gym – en annen på latin, men elevene skulle ikke få velge hvilken skole de ville gå på! Det var et så vilt program at det vakte storm. Kristin Halvorsen sjarmerte seg unna med en replikk om tran, mens SVs skoleprogram antagelig fortsatt eksisterer.

Våren 2004 gikk SV imot å innføre et obligatorisk 2.fremmedspråk i skolen, fordi det ville gjøre skolehverdagen tyngre for teoritrøtte elever. Dette er et løfte partiet dessverre har holdt, men begrunnelsen er plutselig forandret. Det skal ikke lenger være noe håndslag til ”svake” elever – det viktige nå er å gi elevene valgfrihet.

Også innenfor høyere utdanning og forskning vingler SV. Våren 2004, for eksempel, behandlet Stortinget forskningsmeldingen Vilje til forskning. Regjeringen Bondevik foreslo en kraftig opptrapping av Forskningsfondet til 50 milliarder kroner. Men SV mente at det ikke var nok. Fondet måtte minst trappes opp til 70 milliarder. Da Bondevik-regjeringen kom tilbake og foreslo 75 milliarder, var SV likevel ikke fornøyd. Nå skulle plutselig fondet være på 50 milliarder likevel.

Og slik kunne vi fortsette. Dersom politikken nå skal forandres og bli mer forutsigbar, er det gledelig. Men det gjelder å huske en ting: Flere timer er ikke nok. De må også fylles med innhold.