Karakterer, kvoter, lotteri eller bosted?
Karakterer, kvoter, lotteri eller bosted? Et karakterbasert system er det som forbereder elevene best på det de har i vente.
Publisert: 6. juli 2021
De som begynner på skolen i Norge, har rett til å gå på nærskolen. Det står i loven.
Kommunene, som har ansvaret for grunnskolen, kan gjerne innføre andre prinsipper i tillegg, men de kan ikke frata elevene denne retten. Kommunene kan for eksempel la elevene få søke seg til andre skoler, og det kan det være gode grunner til at noen gjør. Mange har foreldre som bor hver for seg eller søsken som går på en annen skole, og det er ikke alle som trives på nærskolen. Men man kan bare få plass på en annen kommunal skole, dersom det er ledige plasser.
Jeg syns dette nærskoleprinsippet er et godt prinsipp. Grunnskoleopplæring er obligatorisk, og når barna er små, har det en egenverdi for mange at de kan gå på en skole i nærmiljøet. De minste er tross alt bare fem – seks år.
Prinsippet er, så vidt jeg kan bedømme, ikke politisk omstridt.
Når barna blir 18 – 19 år er situasjonen helt annerledes. Opplæringen er ikke lenger obligatorisk, men ca. 40 prosent fortsetter likevel, enten på fagskole, høyskole eller universitet, eller på en utdanning i utlandet. På dette nivået fins det ikke noe nærskoleprinsipp. Elevene søker om å bli tatt opp på en skole eller studium på grunnlag av karakterer. På noen studier er det lett å komme inn, på andre er det veldig vanskelig. Opptaksområdet er hele landet, og mange aner ikke om de kommer inn, eller hvor de kommer inn, før resultatet av opptaket foreligger i juli.
Heller ikke dette prinsippet er politisk omstridt.
I videregående opplæring, derimot, er det stor politisk strid om opptakssystemet. Heller ikke her er opplæringen obligatorisk, men de fleste synes å være enige om at det er ønskelig at elevene begynner på og fullfører videregående opplæring. Spørsmålet er om elever, som er mellom 16 og 19 år, bør ha et opptakssystem som ligner mest på systemet i grunnskolen, eller et system som ligner litt mer på det de har på fagskolene og i høyere utdanning?
Regjeringens vedtak om å pålegge fylkene å innføre en form for fritt skolevalg har aktualisert debatten. Noen mener at fylkene må få bestemme opptakssystemet selv, andre er mot karakterbasert opptak. Litt forenklet kan vi si at valget står mellom et nærskoleprinsipp som vil kunne føles enda strengere enn i grunnskolen, og et karakterbasert opptak («fritt skolevalg»), som er mye mindre omfattende enn i høyere utdanning. Et nærskoleprinsipp er nemlig ikke bare en rett, men i praksis ofte en plikt til å gå på en bestemt skole, og en slik plikt kan nok virke strengere når man er 17 enn når man er syv. Det karakterbaserte opptaket gjelder bare i fylket eller i en del av fylket, og altså ikke i hele landet. Hvilket system som velges, har mest å si i de store byene, der det er mange skoler innenfor hvert utdanningsprogram.
De som er mot karakterbasert opptak, mener at det sorterer og segregerer elevene på en uheldig måte, og at det fører til «A- og B-skoler», der «B-skolene», som får de faglig svakeste elevene, vil bli stadig dårligere.
Men en skole er ikke dårlig, fordi den får de faglig sett svakeste elevene, og den er heller ikke god, bare fordi den får elever med høye karakterer. Det kan være en mye større prestasjon å løfte elevene fra karakteren 2 til 4, enn å påse at de som hadde 5 da de kom, også har 5 når de går ut. En «B-skole» kan altså være bedre enn de mest populære skolene.
Det kan virke som det er en politisk drøm at en skole skal ha en elevgruppe som er helt representativ for befolkningen når vi tar hensyn til kjønn, religion, hudfarge, etnisitet, foreldres inntekt, bosted og elevenes prestasjoner. Men er det mulig?
Rent teknisk er det nok det. Stat og kommuner vet såpass mye om oss, at de helt sikkert kunne greid å dele elevene inn i «perfekte» grupper og plassere dem på ulike skoler. Om det ville gitt oss en bedre skole, er vanskelig å si, men det er kanskje heller ikke målet. Men vil det bli opplevd som rimelig og rettferdig, og vil det hjelpe elevene på lang sikt?
Jeg tror ikke det. Tiltakene som må gjennomføres for å få det til, vil virke svært inngripende, og det vil fjerne oss fra de meritokratiske idealene vi ellers setter så høyt, og som elevene tross alt skal møte bare tre år senere. Da er det, i all hovedsak, innsatsen, talentet og kompetansen som teller – ikke hva slags hudfarge du har, hvor du bor eller hvem foreldrene dine er.
Når det «perfekte» ikke er mulig, forsøker man på andre, mer moderate måter. Og forsøkene på å lage gode opptakssystemer og mer heterogene elevgrupper har vært utallige, både i grunnskole og videregående skole, siden man begynte med «bussing» av elever i USA på 1960-tallet. Byrådet i Oslo har varslet et nytt system i flere år, men det er åpenbart ikke lett å bestemme hvordan systemet skal være. I Danmark vil den sosialdemokratiske regjeringen sortere gymnaselevene etter foreldrenes inntekt. Men slikt fungerer ofte dårlig, fordi det oppleves som urettferdig, og fordi det skaper nye skiller mellom elevene.
Og mens karakterbasert opptak tross alt er lett å forstå, er andre inntaksmodeller ofte veldig komplekse og nesten uforståelige for mange av dem som skal begynne på videregående. I verste fall åpner de for manipulasjon og tilpasning, noe også nærskoleprinsippet gjør. De som har råd, kan bosette seg nær den foretrukne skolen og dermed forsterke effekten av den bostedssegregeringen som preger nesten alle by-skoler. Andre modeller, som for eksempel er basert på loddtrekning, eliminerer verdien av egen innsats til fordel for tilfeldigheter og flaks.
Unge mennesker på videregående bør etter min mening gradvis begynne å tilegne seg erfaring med det som venter dem senere i livet. Innsats og kompetanse har betydning for hvilke valgmuligheter man får, både i utdanning, arbeidslivet og livet. Alle kan ikke bli det samme eller nå like langt, men alle kan strekke seg etter sine egne evner, interesser og talenter. Og vi får mange sjanser i Norge: Alle har rett til å få en plass i videregående. Alle har rett til å få en plass på ett av tre prioriterte utdanningsprogram. Nå skal alle også få en rett til å fullføre videregående, uansett hvor lang tid det tar.
Det finnes ingen kjente opptakssystemer som løser alle de problemene som mange politikere gjerne vil løse. Fordeler og ulemper ved ulike systemer må veies mot hverandre.
Et karakterbasert system er det som legger størst vekt på forhold som elevene selv kan påvirke, og minst vekt på forhold som elevene ikke kan gjøre noe med. Det er også det systemet som forbereder elevene best på det de har i vente.
Kronikken var publisert i Aftenposten 4. juli 2021.
Relatert
Skolen må ta et større ansvar for å trene unge i debatt og kildekritikk
La ungdommen sove
Kalle Moene må følge sin egen regel
Er det en fare for at mange lærere vil slutte?
Studentorganisasjoner på autopilot
