Friskoler og privatskoler er ikke det samme
Venstresiden foretrekker å kalle private skoler og friskoler det samme, nemlig private skoler. Jeg mener at det er mest hensiktsmessig å omtale dem forskjellig, siden de er forskjellige.
Publisert: 8. april 2022
Steingrimur Njálsson forsøker å få venstresiden til å bli mer positiv til friskoler (22.3. og 28.3.).
Han har fått svar fra Helene Bank i For velferdsstaten (2.4.), men hun fremsetter feilaktige påstander som krever en kommentar.
Opplæringsplikten kan fylles på fire likeverdige måter i Norge: Man kan gå på en offentlig skole, en privat skole, en friskole eller få hjemmeundervisning.
Venstresiden foretrekker å kalle private skoler og friskoler det samme, nemlig private skoler.
Jeg mener at det er mest hensiktsmessig å omtale dem forskjellig, siden de er forskjellige.
En friskole er en ikke-kommunal skole som oppfyller kriteriene for å motta statsstøtte etter friskoleloven: Den kan ikke ta inn de elevene den vil, men må ta dem inn i den rekkefølgen de melder seg. Blir det oversøkning, må inntakskriteriene være godkjent av myndighetene. Skolene kan bare ta meget begrenset med skolepenger, og eierne kan ikke ta ut utbytte.
Private skoler har private eiere og trenger bare godkjenning etter opplæringsloven. Skolene mottar ingen offentlig støtte. Til gjengjeld kan de ta inn de elevene de vil, ta så mye skolepenger de vil og ta ut det utbyttet de vil.
96 prosent av grunnskoleelevene i Norge går på offentlige skoler. Svært få går i friskoler, og forsvinnende få går i private skoler. Enda færre mottar hjemmeundervisning.
Det er feil at Bondevik II-regjeringen slapp til «skoler med kommersielle eiere». Det har aldri vært noen restriksjoner i loven på hva slags organisasjoner som kan eie og drive friskoler med tilskudd.
Det er fullt mulig for kommersielle virksomheter å drive ideell virksomhet– akkurat som vi vet at mange ideelle virksomheter driver kommersiell virksomhet.
Bank mener at regjeringens nye politikk overfor friskolene ikke vil ramme steinerskoler, montessoriskoler og livssynsskoler. Også det er feil.
I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil «stramme inn privatskuleloven ved å (…) styrkje lokale folkevalde si moglegheit til å seie nei til nye privatskular og utvidingar».
Dette betyr dårligere vilkår for alle friskoler.
Begrepet «friskoler» er godt innarbeidet både i Norge og i våre naboland. Vilkårene de arbeider under, varierer mellom land, men friskolene er alltid svært forskjellige fra rene private skoler, blant annet fordi de (i hovedsak) er offentlig finansiert. Å omtale de to skoleslagene likt, slik regjeringen vil, bidrar bare til forvirring.
Et tilbakevendende spørsmål er hvilke krav som bør stilles til friskolenes formål. Skal vi bare tillate skoler som er religiøse eller bruker alternativ pedagogikk, skal vi tillate andre formål, eller skal skolene selv få bestemme sitt formål? I Danmark er det utenkelig å stille krav til formål, fordi selve hensikten med friskolene er at de skal få være frie.
Det føres et stadig strengere tilsyn med friskolene. Det er ingen på venstresiden som ber om «tillitsreform» for friskolene. De lever, tvert om, med mistanken hengende over seg, og med påstander om at det jukses mer med offentlige midler nå enn før. Men det er det ikke grunnlag for å hevde.
Vi kunne hatt en interessant friskoledebatt i Norge. Vi kunne løftet perspektivet og spurt oss selv om en bedre og mer levende friskoletradisjon kunne bidratt å styrke skoletilbudet til alle barn – og om vi kanskje skulle gitt skolene en mulighet til større økonomisk fleksibilitet, slik at de kunne investere mer i å gjøre skolene bedre.
Men en slik debatt er det antagelig helt umulig å få til med en venstreside som er så manisk opptatt av likhet og «profitt», som den er i Norge.
Teksten er publisert i Klassekampen 6.4.22.
Relatert
Skotet som gjekk i mål
SkolepolitikkUtdanning og forskning
Det er ikke viktig for Norge å vinne mange OL-gull
En skandale uten konsekvenser?
Skurdal og skolen
Aftenposten og skolen
