Freidige og spekulative professorer

I en kronikk i Aftenposten 29. januar advarte professorene Hilmar Mjelde og Tom Are Trippestad mot å importere populistisk utdanningspolitikk fra Donald Trump og USA.

Kristin Clemet

Publisert: 10. februar 2025

De mener at Norge ukritisk har drevet med slik import før.

De skriver blant annet følgende: «I arbeidet med skolereformen Kunnskapsløftet fra 2006 hentet Kristin Clemet (H) politisk retorikk og teknologier fra den amerikanske utdanningsreformen No Child Left Behind: målbare resultater, standardiserte nasjonale prøver, sammenligninger, mer makt lokalt og heving av lærerkvalifikasjoner.»

Dette er ikke sant, og det skrev jeg i et svarinnlegg 30. januar.

I et nytt innlegg 5. februar gjentar de to professorene påstanden sin, men nå ved å prøve å fremstille meg som en kunnskapsløs idiot. Jeg må jo forstå at ideene bak Kunnskapsløftet stammer fra USA, selv om jeg kan ha blitt inspirert av helt andre land. Alle land importerer jo utdanningspolitikk fra USA.

De tillater seg også å spekulere på at jeg bevisst har forsøkt å skjule at det jeg i virkeligheten gjorde, var å importere konservativ utdanningspolitikk fra USA.

Mjelde og Trippestad har virkelig frekkhetens nådegave.

De bør lese NOU 2023:1 om kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i den norske skolen. Der redegjøres det for de historiske hendelsene som førte til innføringen av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem i Norge i 2004. Det dreier seg om en lang rekke utredninger og stortingsmeldinger i perioden 1988 til 1999.

Gjennomgangen er blant annet hentet fra NOU 2002:10, som lå til grunn for det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet som vi fikk Norge. Der er det også en drøfting av hva vi kunne lære av andre land. Landene som er nevnt, i tillegg til OECD, er Danmark, England, Skottland, Sverige og Finland.

Mjelde og Trippestad mener tydeligvis at OECD og alle disse landene opprinnelig bare har importert politikk og ideer fra populistiske og konservative bevegelser i USA. Det kan de gjerne mene. Men det kan umulig være utdanningsreformen No Child Left Behind som ble importert, for den kom først i 2002.

Påstanden om at jeg i arbeidet med Kunnskapsløftet «hentet» «politisk retorikk og teknologier fra den amerikanske utdanningsreformen No Child Left Behind», er derfor fortsatt like usann.

Selv har jeg aldri vært på utdanningspolitisk studietur til USA. Men slik jeg husker det, var de mest populære stedene å reise til utenom Europa den gangen, New York og California, i tillegg til Alberta og Ontario i Canada. Det var steder som hadde gode resultater å vise til, og som inspirerte en del av dem som arbeidet med Kunnskapsløftet i Norge. Det er ikke stater jeg umiddelbart forbinder med konservativ amerikansk politikk.

Teksten er publisert i Aftenposten 8.2.2025.