Feil på feil om friskoler

«Dagens regjering vil gå tilbake til skoleforliket som Ap, Sp, SV og KrF inngikk i 2007», skriver Nordlys i en lederartikkel 2. mai. Det stemmer ikke.

Kristin Clemet

Publisert: 6. mai 2022

Regjeringen ønsker å gi kommuner og fylker langt større adgang til å nekte etablering av nye friskoler og endringer av gamle, hvilket gjør at vi kan regne med stor ulikebehandling av skoler, foreldre og elever.
Nordlys forsøker også å etterlate inntrykk av at det eneste som skiller friskoler fra rene privatskoler, er den offentlige støtten. Men heller ikke det stemmer.

Friskolene er gjennomregulert av det offentlige, både når det gjelder opptak, egenandeler og muligheten for å ta ut økonomisk utbytte. Privatskolene bestemmer helt selv.

I lederartikkelen, som nærmest er avskrift av Tonje Brennas argumenter, heter det også at «elever som tidligere har møttes i de samme klasserommene, deler seg etter lommebok, talent og interesser».

Det er ikke riktig.

Egenandelene på en friskole er som regel lavere enn de er i barnehager og SFO, og det er ingen dokumentasjon på at foreldre til barn i friskoler er rikere enn andre foreldre.

Hva som er galt i å la elever også få strekke seg etter sine egne talenter og interesser, vet jeg ikke, for dette er et mål også for den offentlige skolen.

Nordlys og Brenna mener at det har foregått en «dramatisk oppsplitting og privatisering av den norske fellesskolen» under Erna Solberg. Men avisen nevner ikke hva denne «dramatikken» består i.
Faktum er at ca. 4 prosent av elevene i grunnskolen går i friskoler, mens ca. 8 prosent av elevene i videregående gjør det. Over 80 prosent av de nye friskolene som er kommet de siste ti år, ville vært lovlige også med Brennas lov.

Nordlys skriver at «hver gang en ny elev begynner på en slik privatskole, tappes kommunene og staten for penger som kunne ha blitt brukt på offentlige skoler».

Dette er freidig argumentert.

Alle betaler skatt. Noe av det vi skal få igjen for skattepengene våre, er en kvalitativt god skole som, i så stor grad som mulig, er tilpasset den enkelte elev. Men vi har selvsagt ingen plikt til å gå på en offentlig skole. Friskoler, privatskoler, offentlige skoler og hjemmeundervisning er juridisk helt likeverdige alternativer i den norske opplæringsloven.

En elev som går på en friskole, stjeler selvsagt ingenting fra noen. Eleven kan bare gå på én skole av gangen. Men de som går på friskoler, får mindre penger enn de elevene som går på offentlige skoler. Det er altså ikke slik at kommunene og staten «tappes» for penger, fordi en elev velger en friskole. De tjener på det.

Det er fascinerende å høre Brenna og lese hva tilhengernes hennes skriver. Ikke på ett punkt er det noen som stiller et nysgjerrig eller kritisk spørsmål:

Er det sannsynlig at 100 prosent av elevene til enhver tid vil passe inn i det klasserommet de får tildelt av det offentlige? Hvorfor velger noen elever en friskole? Kan friskolene hjelpe oss til å skape et bedre skoletilbud? Kan friskolene og de offentlige skolene samarbeide og lære av hverandre, eller må friskolene sees som en trussel? Er det noe vi kan lære av andre land?

Innlegget er på trykk i Nordlys 4.5.2022.