Du kan mer enn du tror

Kan en ekstra time i matte føre til at elevene opplever mestring? Eller vil det bare føre til mer stress? Det vi tror, sier kanskje noe om vårt menneske- og samfunnssyn.

Kristin Clemet

Publisert: 25. januar 2023

Før jul var Høyres ordførerkandidat i Oslo Anne Lindboe på NRKs Politisk kvarter for å diskutere skolepolitikk.

Foranledningen var et forslag fra Høyre i Oslo om å innføre en ekstra skoletime i matte og naturfag for elever som bor i bydeler med dårlige levekår. Mange av elevene får lite hjelp hjemme, og Høyre vil derfor gi dem ekstra oppfølging.

Tiltaket har vært prøvd før, og ifølge Lindboe var resultatene gode. Når elevene fikk hjelp av kvalifiserte lærere, førte det til både bedre læring og mindre frafall.

Skolebyråden fra SV, Sunniva Holmås Eidsvoll, var imot, fordi dette er «gammeldags politikk som ikke virker». Hun mente at mange elever er skoletrøtte, og at skolen er så demotiverende for mange at det siste de trenger, er flere timer.

Forteller noe om samfunns- og menneskesyn

At Høyre og SV skiller lag i skolepolitikken, forbauser neppe noen.

Det mest interessante, syns jeg, er å legge merke til hvordan de begrunner sine standpunkter. Det kan nemlig fortelle noe om hvilket samfunns- og menneskesyn de bygger politikken sin på.

«Altfor mange elever kjenner på et press på prestasjon og karakterer og er stressa på skolen på grunn av prøver og tester», sa Eidsvoll da hun skulle begrunne sin motstand mot en ekstra skoletime.

«Det å mestre og lykkes og få til ting» gir «skoleglede og gjør at det er mindre sjanse for å falle fra på skolen», sa Lindboe. Hun mente at mestring gir trivsel og læringsglede.

Det hele gjentok seg i forrige uke, da Høyre lanserte en ungdomsskolereform. Arbeiderpartiet mener at forslaget er «en resept på mer press og flere umotiverte elever».

SV og Ap er ikke alene om å mene at mange unge i dag sliter med stress, press og psykiske plager.

De aller fleste unge i Norge har det fint

Ifølge undersøkelsen Ungdata 2022, der nesten 110.000 ungdommer deltok, har de aller fleste unge i Norge det fint. Ni av ti mener at livet deres er bra, og nesten åtte av ti opplever at de har alt de ønsker seg i livet. Nesten 70 prosent tror at de kommer til å få et godt og lykkelig liv, og over 60 prosent tror at de vil ta høyere utdanning.

Årsakene til at noen mistrives, varierer. Ungdata-undersøkelsen viser blant annet at 9 prosent er misfornøyd med foreldrene sine, at 7 prosent mangler noen å være sammen med på fritiden, og at 10 prosent er plaget av ensomhet.

Over halvparten rapporterer at de ofte eller svært ofte blir stresset av skolearbeidet. Men det er også et stort flertall som sier at de kjeder seg på skolen. Elevene gjør (eller får) mindre lekser og skulker mer enn før. Men fortsatt er det 86 prosent som sier at de trives på skolen, og 90 prosent regner med å fullføre videregående.

Høyresidens og venstresidens løsninger

Høyre, Ap og SV vil neppe anfekte resultatene i Ungdata. Men når de skal foreslå løsninger og begrunne dem, skiller de av og til lag.

Svarene de gir, minner om andre svar som vi hører både i Norge og i andre land når vi diskuterer mennesker som mistrives og har problemer.

Satt litt på spissen:

Venstresiden ser mennesker som støter på problemer, som uskyldige ofre for noe utenfor dem selv – enten det er reklamen, sosiale medier, skolen eller «strukturene». Og når de selv ikke er skyldige i sine egne problemer, har de heller ikke ansvaret for å forsøke å løse dem. Det må staten gjøre.

Høyresiden, derimot, mener at du kan og bør ta et ansvar, også når du ikke er skyld i problemene. Alle støter på vanskeligheter i livet, og det å forsøke å gjøre noe med dem og å utrette noe, vil gjøre deg godt. Alle kan gjøre noe for å forbedre sin egen situasjon. Staten kan uansett ikke skape et lykkelig liv for deg.

Mange på venstresiden har en tendens til å mene at det rettes for mange krav mot de unge, og at dette stresser dem. På høyresiden hører vi ofte at det er tvert om, og at det er mangelen på normer og tydelige krav som stresser de unge.

En venn av meg som har undervist på universitetet i 30 år, mener at studentene er blitt mer umodne og mindre selvstendige enn før. «Dagens russ er gårsdagens konfirmanter», sier han. De har problemer med å konsentrere seg og lese lengre tekster. De sender heller en e-post (hvis de vet hva det er) og ber om hjelp fremfor å forsøke å finne ut noe selv. Og min venn er ikke alene om å mene dette.

Han tror at det skyldes at mange foreldre tilrettelegger for mye for de unge, og at skolen er for ettergivende, både overfor foreldre og elever, noe også forskere har vært inne på. Mange av studentene han møter, har heller aldri hatt en jobb ved siden av skolen og erfart hva det vil si å håndtere ansvaret som det innebærer.

Men har han rett?

Skulle nesten tro det var Harry Styles

Alex Vanopslagh, som leder det danske partiet Liberal Alliance, har gjort det stort blant de unge. Partiet er størst blant unge velgere, men lederen er også uhyre populær blant dem som er enda yngre. Der han kom i valgkampen, skulle man nesten tro at det var Harry Styles som kom.

Mange tror at det er hans kampanjer på sosiale medier som har gjort ham så populær. De inneholder mye humor, men også alvor. Den mest kjente kampanjen heter «Du kan godt». Den forteller mer om partiets menneskesyn enn om konkret politikk.

Budskapet kan antagelig oversettes slik: «Du kan mer enn du tror.» Alle har utfordringer. Noen støter på store problemer. Men nesten alle kan gjøre noe for å få det bedre eller gjøre noe godt for andre.

Ta ansvar selv

Vanopslagh ble hånet av mange på venstresiden på grunn av kampanjen. De mente at han la for mye ansvar og press på de unge. Men det var ett unntak: Hun heter Özlem Cekic (SF) og skrev at hun ble dypt rørt over kampanjen.

Hun kjente seg nemlig igjen.

Hun kommer fra «bunnen av samfunnet» og er en mønsterbryter. Hun fikk mye hjelp, også fra det offentlige, men som hun skriver: «Velfærdssamfundet er intet værd, hvis det enkelte menneske ikke tager et personligt ansvar på sig.»

Å snakke det enkelte menneske opp er ikke det samme som å snakke fellesskapet ned. De er hverandres forutsetninger, ikke motsetninger, skrev Cekic. Alle trenger noen som snakker deg opp, og som mener at du er noe mer enn dine foreldres skjebne.

Jeg fikk assosiasjoner til vår egen Abid Raja og hans bok «Min skyld» da jeg leste dette. Også han kom fra «bunnen» og har fått oppfylt sin største drøm. Heldigvis var det noen som så ham og ga ham hjelp. Men også han måtte ta ansvar selv for å bli noe mer enn sine egne foreldres skjebne.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet:

Kan mer hjelp og en ekstra time i matte og naturfag føre til at elevene, eller i hvert fall mange av dem, tar mer ansvar og opplever mestring og læringsglede? Eller vil det bare føre til mer press og stress og mindre motivasjon?

Det tror jeg ikke vi har et sikkert svar på.

Men det vi tror, sier kanskje noe om vårt menneske- og samfunnssyn.

Innlegget er publisert i Aftenposten 23.1.2023.

Publisert: 25. januar 2023