Alstadheim tar feil

I en kommentar til Stoltenberg II-regjeringens beslutning om å velge en dyrere E16-trasé gjennom Liv Signe Navarsetes hjemkommune Lærdal enn Statens vegvesen hadde anbefalt, trekker Kjetil B. Alstadheim frem et eksempel han mener er mer provoserende – nemlig Bondevik II-regjeringens behandling av en rekke ankesaker fra friskoler etter valget i 2005. Men Alstadheim tar feil på flere punkter, skriver Kristin Clemet i DN.

Kristin Clemet

Publisert: 13. januar 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I en kommentar til Stoltenberg II-regjeringens beslutning om å velge en dyrere E16-trasé gjennom Liv Signe Navarsetes hjemkommune Lærdal enn Statens vegvesen hadde anbefalt, trekker Kjetil B. Alstadheim frem et eksempel han mener er «mer provoserende» – nemlig Bondevik II-regjeringens behandling av en rekke ankesaker fra friskoler etter valget i 2005 (DN 10. januar).

Ifølge Alstadheim er begge saker eksempler på dårlig skikk og bruk i politikken, siden avgjørelsene er truffet etter at regjeringene hadde tapt valget og var blitt forretningsministerier.

Men Alstadheim tar feil på flere punkter:

Han tar feil når han tror at en regjering blir et forretningsministerium idet den har tapt valget. Det skjer først når det er klart at det er grunnlag for å danne en ny regjering og den sittende statsministeren erklærer at han vil innlevere sin avskjedssøknad. Likevel har Alstadheim rett i at man også etter at valget er tapt og før regjeringen er blitt et forretningsministerium, bør være varsom med å fatte beslutninger som kan være i strid med det nye flertallets oppfatning.

Viktigere er det at Alstadheim også tar feil når han sammenligner de to sakene. De er nemlig ikke sammenlignbare. Den ene saken, altså Lærdal-saken, er en politisk sak, som statsråden eller regjeringen tar stilling til etter en samlet vurdering av faglige og politiske forhold. Den andre saken, altså ankesaken, er en rent juridisk sak, som ble avgjort utelukkende etter juridiske kriterier. I den ene saken ble det truffet en politisk beslutning – i den andre saken var det et ordinært forvaltningsvedtak.

Alstadheim tar derfor også feil når han påstår at jeg avgjorde ankesakene «i strid med rådene fra fagmyndighetene». Tvert om var rådet fra juristene i departementet krystallklart: Ankene måtte, ut fra en juridisk vurdering, imøtekommes.

Begrunnelsen var først og fremst at fylkeskommunene ikke hadde sannsynliggjort eller dokumentert vesentlige negative konsekvenser av at friskolene ble etablert. Av hensyn til skolenes behov for tid til å forberede oppstart burde dessuten ankene, i henhold til forvaltningsloven, avgjøres «uten ugrunnet opphold». Det hersket fra juristenes side ingen usikkerhet om dette.

Til slutt tar Alstadheim også feil når han antyder at departementet hadde en annen lovforståelse etter at min etterfølger, Øystein Djupedal, hadde tiltrådt. Tvert om la departementet og Djupedal samme lovforståelse til grunn, hvilket også var årsaken til at den nye regjeringen måtte endre loven for å stoppe etableringen av de angjeldende friskolene.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 11.1.14.