Kanskje vi burde ha flere «tullestudier»?
Direkte innblanding fra politikere i hva forsknings- og utdanningsinstitusjoner bør drive med, kan føre galt av sted.
Publisert: 9. august 2025
Hvem bør bestemme hva vi bør studere og hvor mange universiteter Norge bør ha? Det spør Aftenpostens kommentator Therese Sollien (31. juli) om etter at stortingsrepresentant Peter Frølich (H) nylig gikk ut og mente at vi har «for mange tullestudier» i Norge.
Prest, lege eller advokat?
Som student arbeidet jeg i psykiatrien. En dag fortalte jeg en eldre pasient at jeg egentlig var student. Da spurte han om jeg skulle bli prest, lege eller advokat.
Jeg måtte innrømme at jeg nok ikke satset på noen av disse, men at jeg studerte historie uten egentlig å vite hvorfor. Det gjorde jeg attpåtil i Bø. I dag en campus på Universitetet i Sørøst-Norge. Den gangen langt fra det. Denne lokalt baserte distriktshøyskolen hadde likevel fire fremragende professorer i historie som mente at jeg burde dra til Universitetet i Bergen for å studere sammenlignende politikk.
Jeg hadde aldri hørt om dette faget. Egentlig hørtes det litt tullete ut å skulle sammenligne politikk. Men jeg endte opp med å studere og undervise i dette i mange år. I et solid forskningsmiljø med fremragende studenter.
Kvantitet gir antagelig kvalitet
Da Universitetet i Bergen åpnet i 1948, var det ikke uten en åpenbar skepsis fra Universitetet, altså Oslo, som mente at dette ville gå ut over kvaliteten og ressursene til forskning og utdanning i Norge.
Den har vi vel hørt hver gang et nytt universitet er blitt etablert. Så hvor mange universiteter vi trenger for å utdanne mennesker til de rundt 3,1 millioner jobbene privat og offentlig sektor er avhengig av i Norge i dag, er ikke godt å si.
Men å ha som utgangspunkt at flere universiteter spredt over hele landet automatisk vil føre til forringet kvalitet i forskning og utdanning, er vel som å si at hvis vi har for mange idrettsklubber og idrettsutøvere rundt om i Norge så vil vi ikke få frem noen vinnere.
Tidene endrer seg
Da Universitetet i Oslo begynte sin virksomhet i 1813, bodde det rundt 900.000 mennesker her i landet. I dag er vi 5,6 millioner og lever i et langt mer differensiert og teknologisk, kulturelt og sosialt utviklet samfunn. Det er kanskje ikke så rart at vi trenger flere universiteter og mer varierte studier enn tidligere. Gjerne i hele landet.
For å gi et eksempel: Da Norge ble selvstendig i 1814, året etter vårt første universitet åpnet sine dører, besto statsforvaltningen av fem departementer med 60 ansatte. I dag består den gjerne av rundt 17 departementer med 4500 ansatte og en total statsforvaltning med 170.000 ansatte.
Det er klart at universiteter og høyskoler hele tiden bør være under politikernes lupe for å se om vi kan få mer ut av ressursene enn det vi til enhver tid gjør. Men historien har vel vist oss at en direkte innblanding fra politikeres side i hva forsknings- og utdanningsinstitusjoner skal og bør drive med, fort kan føre galt av sted.
«Tullefag» er ikke noe nytt
Er «sosial bærekraft», «kjønn, seksualitet og mangfold» eller «interkulturelle relasjoner» mulige tullefag, slik Frølich har påpekt?
Det avhenger sikkert av hvordan de blir forsket på og formidlet i undervisning og veiledning. Men personlig ser jeg for eksempel på graden av likestilling mellom kvinner og menn som det kanskje viktigste kriteriet for om et samfunn kan karakteriseres som demokratisk eller ikke. Og i et stadig mer flerkulturelt Norge er vel forståelsen av «interkulturelle relasjoner» noe private og offentlige virksomheter kan dra nytte av overfor sine ansatte, og kanskje kan det til og med være med på å skape et bedre samfunn?
Hele vår vestlige filosofi og ideen om menneskerettigheter og et liberalt og representativt demokrati har sitt utgangspunkt i en rekke «tullestudier» fra den greske antikken mer enn to tusen år tilbake i tid. Som kollega i Civita og professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. Svendsen, påpeker, hevdet filosofen Aristoteles (384 – 322 f.Kr.) at mennesket av natur har et begjær etter kunnskap, og at det knapt var noe fenomen han unnlot å undersøke, «enten det dreide seg om teologi eller froskers anatomi».
Så hva er utfordringen?
Da Barack Obama tidligere i sommer var i Oslo for å småprate om hvordan det er å være president i USA, var han blant annet opptatt av at tradisjonelt positive verdier i det amerikanske samfunnet som «interkulturelle relasjoner» og «sosial bærekraft» utfordres av den sittende presidentens politikk og tankesett. Ikke minst gjennom den konfronterende holdningen til flere av landets fremste universiteter Trump har inntatt.
Samtidig var ikke Obama fremmed for at også universitetssektoren tidvis trenger en realitetsorientering, gitt at mange av de fremste amerikanske universitetene i sin iver etter å være best på stadig flere forskningsområder, kanskje har glemt at de også er til for sine studenter.
Den samme utfordringen kan vi fort komme til å stå overfor i Norge, gitt at kriteriene for å bli universitet eller for å få en fast stilling ved et norsk universitet, i dag nesten utelukkende er fokusert på publisering av forskning i internasjonalt anerkjente tidsskrifter som få eller nesten ingen leser. Mens det vi kanskje trenger, er universiteter og høyskoler som er tettere på de lokalsamfunnene de er en del av og de profesjonene de utdanner kandidater til.
Teksten er publisert i Aftenposten 6.8.2025.
Relatert
Skotet som gjekk i mål
SkolepolitikkUtdanning og forskning
Det er ikke viktig for Norge å vinne mange OL-gull
En skandale uten konsekvenser?
Skurdal og skolen
Aftenposten og skolen
