Arbeidstilknytning bør vurderes som en indikator

En eller annen form for arbeidstilknytning i etterkant av studiene bør vurderes som en indikator i finansieringsmodellen, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 29. mai 2020

En eller annen form for arbeidstilknytning i etterkant av studiene bør vurderes som en indikator i finansieringsmodellen.

Både Aftenpostens leder (25.mai) og rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen (21.mai), reagerer på at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet 20.mai inngikk en avtale om et nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler. Det skjedde i forbindelse med behandlingen av regjeringens forslag til kompetansereform.

Det er særlig enigheten om at relevant arbeid etter endt studie skal være en av flere indikatorer i finansieringssystemet, som har skapt reaksjoner.

Jeg er enig med Aftenposten og Stølen i at det kan være vanskelig å se for seg at en slik indikator kan operasjonaliseres på en fornuftig måte.

I dag måles «relevant» arbeid som løpende spørreundersøkelser av tidligere studenter som oppgir om de har relevant arbeid eller ikke etter endt studie. Dette er ikke tilstrekkelig til at relevans «skal» være et element i finansieringsmodellen.

Men det finnes andre måter å styre studietilbudet på, og det er selvsagt viktig å diskutere relevans. Forslaget fra de tre partiene bør derfor ikke få skygge for en viktig debatt. Staten overfører nærmere 50 milliarder kroner til høyere utdannings- og forskningsformål i 2020 – opp fra 23,4 milliarder kroner i statsbudsjettet for 2010.

Antall norske studenter i Norge og utlandet har økt med nesten 50 prosent, fra 207.000 i 2001 til 293.000 i 2018.

Andelen av befolkningen (over 16 år) med utdanning på universitets- og høyskolenivå var på 34,1 prosent i 2019. Blant yngre generasjoner, som i aldersgruppen 30-39 år, hvor de fleste er ferdig utdannet, var andelen på rundt 50 prosent.

Norge er helt på OECD-toppen i offentlig pengebruk på høyere utdanning som andel av BNP (1,67 prosent av BNP). Men til tross for at vi aldri før har hatt en såpass høyt utdannet befolkning, og aldri før har satset så mye penger på utdanning, har vi hatt tidenes laveste produktivitetsvekst de siste årene. Ifølge siste perspektivmelding lå produktivitetsveksten på 3 prosent i perioden 1996-2005, mens den var på 1 prosent i perioden 2006-2016.

Til tross for økt pengebruk og rekordantall norske studenter manglet vi, ifølge NAVs bedriftsundersøkelse i 2019, 5600 sykepleiere før koronakrisen inntraff. Statistisk Sentralbyrå peker på at innen 2035 kommer vi til å mangle 28.000 sykepleiere. For ikke å snakke om en mangel på hele 18.000 helsefagarbeidere i 2035.

I 2018 oppga seks av ti NHO-bedrifter at de mangler ansatte med rett kompetanse, noe som er den høyeste andelen udekket kompetansebehov på fem år. Det er særlig mangel på fagarbeidere, og i 2030, om knappe ti år, risikerer vi å mangle 100.000 fagarbeidere.

Kompetansebehovsutvalget, nedsatt av regjeringen i 2017 for å gi en best mulig faglig vurdering av Norges fremtidige kompetansebehov, konkluderte i 2019 blant annet med at «det er vedvarende mangler på kvalifisert arbeidskraft innen noen yrker, særlig i helse- og omsorgssektoren, grunnskolelærere, IKT, samt fagarbeidere til bygg og anlegg».

Den store utdanningseksplosjonen de siste årene har altså ikke nødvendigvis bidratt til å utdanne den kompetansen det norske samfunnet har mest bruk for. Av nærmere 280.000 norske studenter i Norge er det til sammen hele 115.000 som studerer et humanistisk og estetisk fag, samfunnsfag og juridisk fag eller økonomiske og administrative fag i 2019.

At samfunnet også har behov for denne kompetansen og disse studieretningene og fagtradisjonene, er det ikke noen tvil om. De aller fleste kommer også ut i arbeid etter endt studie, hvilket er en god indikasjon på at relevansen er ganske god.

Men det er heller ikke urimelig å forvente at de høyere utdanningsinstitusjonene også sørger for å dekke kompetansebehovet for samfunnskritiske jobber nå og i fremtiden.

I dag er det i all hovedsak studentenes valg av en gratis utdanning som styrer hvilke utdanninger som institusjonene oppretter over tid. I tillegg kommer en viss politisk styring fra «oven» gjennom øremerkede bevilgninger til spesifikke studieplasser.

Dette har foreløpig ikke i tilstrekkelig grad dekket samfunnets kompetansebehov.

Derfor er jeg enig med de fire andre rektorene ved universiteter og høyskoler som i et innlegg i Khrono 25.mai skriver at: «Det er behov for en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet..»

Da bør en eller annen form for arbeidstilknytning i etterkant av studiene også vurderes som en indikator i finansieringsmodellen.

Teksten er publisert hos Khrono 29.5.20.

Publisert: 8. august 2022