Fritt skolevalg: Ikke trylling, men hardt arbeid

Det er altså hverken sant at «B-skoler» per definisjon er dårlige, at de er dømt til å forbli «B-skoler», eller at de er overlatt til seg selv. Risikoen for at en skole ikke utvikler seg så mye som den kunne gjort, er nok større med et nærskoleprinsipp, der elevene kommer uansett.

Kristin Clemet

Publisert: 28. juni 2021

I en lederartikkel 24. juni argumenterer Bjørgulv Braanen mot fritt skolevalg, altså karakterbasert opptak til videregående skole. Argumentene er ikke så gode; de fremstår mer som påstander om at et system med fritt skolevalg vil skape «A- og B-skoler», at det er «overklassepolitikk», der «de rikeste og ressurssterke kan stikke av og overlate problemene til andre». Braanen ser ingen argumenter som kan tale for fritt skolevalg, og han drøfter heller ingen svakheter ved nærskoleprinsippet.

Når blindsonene er så store, er det heller ikke rart at han avslutter slik: «… høyresida vet utmerket godt hva den driver med. I et Civita-innlegg innrømmer Kristin Clemet at fritt skolevalg kan føre til A- og B-skoler, men hevder at dette ‘egentlig’ ikke gjør ‘B-skolene’ til dårlige skoler – tvert om. Hvis det er de som løfter elevene mest, er de også best. Simsalabim! Hilsen Civita».

Det er morsomt skrevet, men det er selektivt sitert. Mitt innlegg viser hvordan alle kjente inntakssystemer har svakheter og bidrar til former for segregering – men at fritt skolevalg, etter min mening, likevel er det beste og mest rettferdige systemet.

At «B-skoler» kan være de beste skolene, skyldes ikke trylling, men hardt arbeid og god skolepolitikk. For hvordan skal vi bedømme om en skole holder høy kvalitet? Ett viktig kriterium bør være at skolene bidrar til elevenes læring, altså løfter dem faglig.

Hvorvidt skolene gjør det, vet vi en del om. SSB og Utdanningsdirektoratet publiserer jevnlig såkalte skolebidragsindikatorer som får frem hva skolenes bidrag til læringen er, uavhengig av elevenes bakgrunn. Og for å sitere SSB: «Selv om en skole har svake resultater, trenger ikke det bety at skolen har bidratt med lite til elevenes læring». Den kan, tvert om, ha bidratt mer enn en skole som har gode resultater.

Dette fenomenet har kommet konkret til uttrykk flere ganger, blant annet i Oslo. For å sitere Aftenposten fra 2016: Det er ikke «nødvendigvis slik at prestisjeskolene hvor det kan kreves opp mot 5 i snitt for å komme inn, kommer best ut. Oversikten viser blant annet at Hellerud slår skolene Elvebakken, Katta og OHG, selv om det er langt mindre kamp om plassene på førstnevnte.»

Hellerud videregående er nok en skole som Braanen vil kalle «B-skole». Karakterkravet har vært lavt, og det har ikke vært en veldig populær skole. Men den har flere ganger vist at den er en av Oslos beste skoler. Jeg har selv hatt nær familie som har gått på skolen, og på anekdotisk nivå rapporteres det om fantastiske lærere og utmerket skole/hjem-samarbeid.

At Hellerud gjør det så bra, skyldes ikke trylling, men hardt arbeid fra dyktige lærere og skoleledere. Men det skyldes også politikk. Jeg vet ikke hvordan det er nå, men under tidligere byråd og skoledirektør ble det satset mye på å rekruttere ekstra gode lærere til skoler som ellers kunne risikere større problemer enn andre. Man gjorde altså det stikk motsatte av hva Braanen hevder.

Vi som har levd en stund, vet at skoler over tid kan forandre seg – å gå fra å være lite til veldig populære. I dag, når vi vet mer om kvaliteten på skolene, vet vi at de også kan bli dårligere og bedre, slik alle andre virksomheter også kan. Det vil også påvirke søkningen til skolene, slik vi har sett mange eksempler på.

Det er altså hverken sant at «B-skoler» per definisjon er dårlige, at de er dømt til å forbli «B-skoler», eller at de er overlatt til seg selv.

Risikoen for at en skole ikke utvikler seg så mye som den kunne gjort, er nok større med et nærskoleprinsipp, der elevene kommer uansett.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 26.6.21.