Hvordan verne om akademisk frihet ved norske universiteter?
Hvordan kan vi hindre at krenkelsesretorikk og politisk aktivisme blir styrende for hva det er greit å forske på, hva vi kan tillate oss å undervise om og hvordan vi underviser?
Publisert: 9. september 2020
I USA er den frie meningsutveksling for forskere og studenter under press. I løpet av ganske få år har det vokst frem en kultur der man vil granske ordene og handlingene til ansatte og studenter, både i nåtiden og fortiden, på jakt etter mulige moralske overtramp.
Denne kulturen kommer til uttrykk som såkalte trigger warnings, i krav om at undervisningen skal skje i safe spaces, og ved at studenter melder forelesere fordi de føler seg forulempet eller krenket. Dette er en destruktiv offerkultur som er blitt analysert av blant andre sosiologene Bradley Campbell og Jason Manning i boken Victimhood Culture. Microaggressions, Safe Spaces, and the New Culture War.
I USA dokumenteres en del slike saker av Foundation for Individual Rights in Education (FIRE). Hvis man skulle være i tvil om omfanget av problemet i USA, anbefaler vi å bruke noen minutter på å se på arbeidet FIRE gjør. Overtrampene kommer fra både høyre- og venstresiden.
En type overtramp som registreres av FIRE er såkalte disinvitations, som betyr hendelser der en invitert foredragsholder utsettes for en kampanje fra studenter eller ansatte, som krever at foredragsholderen ikke får komme til orde.
FIRE har en database med 457 slike hendelser, og bakgrunn og kontekst for hendelsen er registrert. 279 (61 prosent) av disse kampanjene er gjort av venstresiden, mens 128 (28 prosent) er fra høyresiden. Men her er det mange mulige feilkilder, så dette er ikke et grunnlag for å si at venstresiden er verre enn høyresiden når det gjelder cancel culture generelt. Vi mener det fort blir en avsporing å krangle om hvilken side i politikken som er verst.
Noen vil hevde at problemet ikke finnes i Norge. Det er åpenbart stor forskjell på norske og amerikanske forhold, men i det siste har vi sett tendenser til at den akademiske friheten er under press også i deler av norsk akademia.
Det er blant annet kommet frem at Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er preget av den destruktive kulturen vi beskriver her.
I denne debatten er det viktig at vi skiller mellom ytringsfrihet og akademisk frihet. Det er få som hevder at den formelle ytringsfriheten er truet i Norge, selv om det kan være delte meninger om hvorvidt ytringsrommet snevres inn eller ikke. Vårt anliggende her er akademisk frihet ved universiteter og høyskoler, altså noe mer snevert enn ytringsfrihet.
Høyere utdanning skal ifølge universitetsloven fremme og verne akademisk frihet. I dette ligger det at den som er ansvarlig for undervisningen, skal få velge innholdet i fagene han eller hun underviser i. Underviseren er en fagperson, en ekspert på sitt felt.
For at undervisningen skal være god, må studentene ta til seg kunnskap som endrer, utvider og kanskje ryster det verdensbildet de har med seg. I tillegg til at studentene utvider sine perspektiver og sin forståelse, er målet at studentene skal gjennom en dannelsesprosess som bidrar til at de blir informerte, kritisk tenkende mennesker og gode demokratiske medborgere.
Hvis man forventer at universitetet skal være et «trygt sted», slik at studenter ikke føler seg utfordret eller til og med forulempet av ny kunnskap, og hvis vi i tillegg gir definisjonsmakten til den som hevder å være krenket, undergraver vi den akademiske friheten ved universitetene. Spørsmålet er da: Hva kan vi gjøre for å stoppe denne utviklingen i Norge før den blir en større trussel?
For det første bør vi som jobber og studerer i sektoren, ta trusselen på alvor. Vi har hatt debatter om forskningsfrihet i Norge før, og vi trenger en ny debatt med utgangspunkt i trusselen fra illiberale krefter ved institusjonene selv, både fra venstre- og høyresiden, både blant studenter og ansatte.
Det må ikke minst jobbes for å få en kultur hvor det er større aksept for mangfold hva angår politiske meninger. Det er et stort paradoks at mange som er opptatt av mangfold når det gjelder religion, kultur, hudfarge og kjønnsidentiteter, ser ut til å mene at politisk mangfold er skadelig.
Ansatte og studenter med meninger og faglige posisjoner langs hele spekteret, fra Marx og til Hayek, er åpenbart en berikelse så lenge meningsutvekslingen følger spillereglene for saklig debatt.
Engasjement nytter. Ved Københavns Universitet (KU) introduserte man sommeren 2018 nye retningslinjer med såkalt «nulltoleranse» for krenkende adferd. Mange mente at retningslinjene var problematiske, og de skapte voldsom debatt.
Det positive med erfaringene fra KU, er at debatten og protestene hadde effekt. KU måtte endre retningslinjene. Det er blant annet ikke lenger den ansattes eller studentens opplevelse av å være krenket som skal telle, men mer objektive og saklige kriterier for hva som er krenkende adferd.
For det andre bør ledelsen ved norske universiteter bli enda tydeligere i sitt forsvar av ansattes og studenters akademiske frihet. Denne friheten er allerede godt forankret i lovene, men i lys av hva som skjer akkurat nå, bør ledelsene ved institusjonene komme tydeligere på banen. Det beste ville kanskje være å lage en norsk eller europeisk versjon av Chicago-uttalelsen.
I 2014 laget Robert J. Zimmer, president for The University of Chicago, en uttalelse om akademisk frihet. Uttalelsen er ganske enkel, og er undertegnet av over 30 universiteter i USA.
Universitetet i Chicago er et av USAs (og verdens) beste universiteter, og Zimmer selv har vist at han er blant landets mest klarsynte og progressive akademiske ledere på flere måter. Han har blant annet bedret finansieringen for studenter og gitt full støtte til humaniora og samfunnsfag i en tid da mange opplever at disse fagfeltene er truet av ressursmangel.
I 2016 sendte universitetets ledelse et brev til alle nye studenter hvor man sa at universitetet hverken godtar trigger warnings eller «trygge rom» hvor studenter og ansatte kan gjemme seg fra ideer de synes er provoserende.
Vi kan ikke la krenkelsesretorikk og politisk aktivisme bli styrende for hva det er greit å forske på, hva vi kan tillate oss å undervise om og hvordan vi underviser. Ansatte, studenter og ledere i sektoren har alle et ansvar for å sette ned foten før offerkulturen spiser seg inn på vår akademiske frihet i Norge, slik den har fått gjøre i USA.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 7.9.2020.