Ulikhet

Ulikhetsdebatten

Publisert: 6. mai 2017

Trond Giske (Ap) mener at «de økende forskjellene i Norge blir valgkampens viktigste sak». Også SV og Rødt vil gjøre økonomisk ulikhet til hovedsak.

Diskusjonen om hvordan vi kan bevare små forskjeller er viktig.

Det foreligger veldig mye interessant faglig materiale om økonomisk ulikhet, både i Norge og internasjonalt. Dessverre skjemmes deler av den politiske debatten av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark til politiske motstandere. Så la meg nevne noen forhold som ikke alltid kommer frem i debatten:

Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men et vanlig mål er «Gini-koeffisienten». Målt på denne måten er Norge det landet i OECD som har nest lavest ulikhet. Bare Island har lavere ulikhet enn Norge, ifølge siste tilgjengelige tall.

Ulikheten mellom alle verdens folk, og mellom land og regioner i verden, er blitt mindre de siste årene. Det skyldes blant annet globaliseringen, som har gjort mange fattige land rikere, hvilket har ført til redusert fattigdom og en voksende middelklasse.

De siste 30-40 årene har ulikheten innad i mange land blitt større. Men variasjonene er store: I USA har ulikheten vokst kraftig. I Norge har den vokst mye mindre.

Det er mange årsaker til at ulikhetsveksten i USA har vært sterk, mens den har vært mye mindre i Norge. Mange fremhever at vi har en mer universell velferdsstat, et bedre utdanningssystem, mer velfungerende markeder og sterkere institusjoner, herunder bl.a. trepartssamarbeidet. Satt på spissen: Dersom vi fjernet alle velferdsordningene og all skatt i Norge, ville ulikheten fortsatt være lavere enn den er i USA etter skatt og velferdsoverføringer.

Når vi skal sammenligne land holder det ikke bare å se på Ginikoeffisienten. I Norge har vi nemlig mange billige eller gratis tjenester, og disse regnes ikke med i Gini. Det betyr at ulikheten er enda lavere i Norge enn den ser ut på papiret.

Men selv om ulikheten er lav i Norge, har den altså vokst de siste 30-40 år, mest på 1990-tallet. De vanligste forklaringene har med globalisering og teknologisk utvikling å gjøre. Når ulikheten ikke har vokst mer enn den har gjort, har det også med politikk å gjøre. Norske regjeringer har motvirket en sterk ulikhetsutvikling med politiske tiltak. Også systemet for lønnsdannelse bidrar til å motvirke store forskjeller.

Den norske velferdsstaten er viktigst for å oppnå større likhet enn den som bare markedet ville gitt. Velferdsstaten står for nesten 73 prosent av omfordelingen. Skattesystemet, som også har mange andre oppgaver enn fordeling, står for ca. 27 prosent.

Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

Noen tiltak fører også til at det midlertidig, og på papiret, kommer en sterk økning i ulikheten, før den igjen faller. Det har skjedd hver gang Stortinget har gjennomført en skattereform, som stort sett alle partier har ment var fornuftig. Det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet og rundt 2005/06, og det skjer igjen nå. Når Giske viser til at ulikheten delvis gikk ned under den rødgrønne regjeringen, skyldes det i hovedsak en skattereform som ble vedtatt under en borgerlig regjering og et børskrakk i forbindelse med finanskrisen.

I politisk debatt trekkes det ofte frem enkeltposter på statsbudsjettet som, på marginen, kan øke eller redusere ulikheten. Å fjerne kontantstøtten eller formuesskatten vil isolert sett øke ulikheten, men hvis hensikten er å øke investeringene og få flere i arbeid, kan det redusere ulikheten siden. Å føre den store ulikhetsdebatten på bakgrunn av slike enkeltposter på statsbudsjettet er uansett lite hjelpsomt. Man må se på hele budsjettet, hele politikkfelt og utviklingen over tid for å danne seg et bilde.

Alle regjeringer fører dessuten politikk som de vet vil øke ulikheten, fordi det også finnes andre verdier enn likhet som er viktige. Selv om innvandring øker ulikheten i Norge, er det ingen partier som har foreslått full innvandringsstopp.

Den viktigste årsaken til økt ulikhet de senere år, er høy innvandring. Økningen i antall fattige (målt etter et relativt fattigdomsbegrep) skyldes innvandring. Den har bl.a. ført til at flere barn lever i familier med dårlig økonomi. Det er satt inn mange tiltak for å møte denne utviklingen, og ikke alle tiltak fanges opp i Gini. Gratis kjernetid i barnehage er et eksempel på en velferdsordning som ikke blir målt, men som trolig er langt viktigere enn små endringer i Gini.

Noen er nesten bare opptatt av skatt når de diskuterer ulikhet. Men hverken skattelettelsene som er gitt i denne stortingsperioden, eller skatteøkningene som Arbeiderpartiet planlegger, betyr mye for ulikheten i Norge. Skattelettelsene utgjør godt under enn én prosent av BNP, mindre enn to prosent av statsbudsjettet og bare cirka 14 prosent av det handlingsrommet regjeringen har hatt de siste tre år. Formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, som er mest omstridt, svarer for cirka 0,6 prosent av fordelingen i Norge.

Noen tiltak som bidrar til god fordeling, kan være svært viktige, samtidig som de bare virker på veldig lang sikt. Å lære alle barn å lese og skrive er et eksempel på et slikt tiltak. Det kan ikke overvurderes, det tar tid før resultatene kommer, og det er nesten umulig å vite hvordan akkurat et slikt «tiltak» virker inn på Gini.

Ulikhetsdebatten er komplisert, og arbeidet for å bevare små forskjeller er ikke enkelt. Som første regjering har Solberg-regjeringen viet et eget kapitel til «Ulikhet og livskvalitet» i den nylig fremlagte perspektivmeldingen. Her legger regjeringen frem en strategi med åtte elementer den mener er viktig for å bevare et samfunn med små forskjeller.

Stortinget skal behandle meldingen i juni, og da får politikerne en god anledning til å diskutere og belyse ulikhetsproblemet på en god måte. Da får vi kanskje også vite mer om hva som egentlig skiller de politiske partienes politikk for å bekjempe ulikhet.

Innlegget var publisert i Dagbladet fredag 5. mai 2017.