Likhetens pris
Det er ingen tvil om at sosiale faktorer har betydning for helsen. Inntekt, utdanning og andre sosiale forhold påvirker helsen vår. Det boken forteller oss, er imidlertid noe helt annet, nemlig at det er den (økte) økonomiske ulikheten i seg selv som skaper helseproblemer, uansett om alle andre forhold er i bedring, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.
Publisert: 2. september 2011
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Det er mye godt å si om samfunn med små økonomiske forskjeller. Det er ikke noe mål å øke ulikhetene i et land. Men det er grunn til å nyansere budskapet i boken UIikhetens pris: Økonomisk likhet kan ikke være overordnet alle andre mål. Økonomisk likhet er heller ikke en vidunderkur som løser alle problemer.
”Syk av ulikhet” er overskriften på Richard Wilkinsons artikkel om boken i Dagbladet 30.august. Den kan tjene som en illustrasjon på et av problemene med Wilkinsons bok.
Det er ingen tvil om at sosiale faktorer har betydning for helsen. Inntekt, utdanning og andre sosiale forhold påvirker helsen vår. Det boken forteller oss, er imidlertid noe helt annet, nemlig at det er den (økte) økonomiske ulikheten i seg selv som skaper helseproblemer, uansett om alle andre forhold er i bedring. Satt på spissen: Boken argumenterer for at dersom inntektene i Oslo vest går ned uten at det skjer forverringer av noen art i Oslo øst, ja, så vil folk på østkanten leve lenger.
Dette er et resonnement som ikke uten videre holder. Derfor er det også kommet tunge faglige arbeider som motsier Wilkinsons resonnement, bl.a. i standardverket The Oxford Handbook of Economic Inequality. Der heter det bl.a. at de fleste studier av forholdet mellom helse og ulikhet i verden ikke finner noen statistisk signifikant sammenheng mellom helse og ulikhet – verken over tid eller mellom land. Det betyr ikke at økonomiske forskjeller ikke betyr noe. Det betyr bare at man må være varsom med å trekke for bombastiske konklusjoner av Wilkinsons debattbok.
Hvis mindre økonomiske forskjeller hadde vært en vidunderkur som kunne redusere alle andre problemer, burde vi umiddelbart gå inn for lik lønn til alle. Men det kommer ikke til å skje.
Å innføre lik lønn til alle – uavhengig av hvor mye vi jobber, hvilken utdanning vi har, hvilket ansvar vi har, hvilken merverdi vi skaper, hvor lang ansiennitet vi har – ville krevd en drastisk inngripen i forhandlingsfriheten, i eiendomsretten og i rettferdighetsfølelsen hos de aller fleste. Grunnen til at ingen foreslår lik lønn til alle, er altså at det finnes noen verdier som for de aller fleste er enda viktigere enn økonomisk likhet.
Personlig syns jeg også det er viktigere at de fattigste får det bedre enn at ulikhetene blir redusert. Mange vil svare at vi må få til begge deler samtidig, men sannheten er at vi ikke alltid greier det. I Norge er nå forskjellene redusert, ifølge SV, men vi har samtidig fått flere fattige barn. I Kina er det motsatt: Der har mange hundre millioner arbeidet seg ut av fattigdom og blitt middels rike, samtidig som forskjellene har økt, fordi noen har blitt enormt rike. Så kanskje er ulikhetens pris også en pris vi av og til må være villige til å betale for at de fattigste skal få det bedre.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 2. september 2011.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
