Klassekamp er ikke alt, Kristjánsson
Selv hvis man tror at løsningen er «klassekamp», skulle man tro det var tyngre å kjempe mot amerikanske hedgefond enn en norsk familiebedrift, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 7. juli 2017
I Klassekampens leder 3. juli kommenterer Mímir Kristjánsson et intervju med meg i samme avis to dager før. Denne lederen er gledelig lesning. Jeg tror det er første gang jeg har sett at noen på den radikale venstresiden gir Civita og meg rett i at skatt ikke er viktigst for omfordelingen i Norge. For som jeg sa, og som Kristjánsson skriver: 80 prosent av omfordelingen skjer via velferdsstaten, og bare 20 prosent via skattesystemet.
Kristjánsson mener jeg er inne på et viktig spor i intervjuet, men visstnok ikke på den måten jeg hadde håpet på. Han mener nemlig at det hverken er i skattesystemet eller med velferdsordningene at ulikheten først og fremst bekjempes.
Også her gjentar Kristjánsson det Civita og jeg har sagt lenge: Inntektsgivende arbeid er selvsagt aller viktigst for å bevare lav ulikhet. Derfor er en helt vesentlig årsak til den lave ulikheten vi har i Norge, at det er stor grad av likhet før skatt og omfordeling. Som jeg sier i intervjuet: Ulikheten i Norge før skatt og velferdsstat er lavere enn den er i USA etter skatt og velferdsstat. La meg legge til at jeg også alltid nevner god utdanning som viktig for likheten. Det er ofte utdanning og kompetanse som avgjør om man får arbeid, hva slags arbeid man får og om man greier å omstille seg, dersom man mister arbeidet.
Kristjánsson har også rett i at fagbevegelsen er viktig, og det han kan lese mer om i den siste publikasjonen Civita har utgitt med forslag til tiltak mot ulikhet. Likevel er jeg uenig med Kristjánsson når han fremhever klassekamp og «kampen mellom arbeid og kapital» som suksessfaktoren i Norge. Det er snarere samspillet mellom arbeid og kapital som har vært viktig for Norge. Det at fagbevegelsen, arbeidsgiverne og eierne har vært enige om å satse på produktivitet, konkurranseevne og frontfagsmodellen, har vært avgjørende for at vi har lyktes så godt.
Den norske samspillsmodellen er også en viktig årsak til at andelen av verdiskapingen som har gått til henholdsvis arbeidstakerne og de som skyter inn kapital i bedriftene, har vært relativt stabil i flere tiår i Norge – helt i motsetning til det som har skjedd i USA og mange andre land.
Ellers er det påfallende hvor lite dokumentasjon Klassekampen trenger for å støtte skattelettelser avisen liker, som økt fagforeningsfradrag, mens det nærmest kreves bevis à priori for at andre skattelettelser virker. Det er også pussig at Klassekampen, som gjerne vil ta vare på den norske modellen, er blind for at det er uheldig med et skattesystem som behandler norske eiere dårligere enn utenlandske eiere. Selv hvis man tror at løsningen er «klassekamp», skulle man tro det var tyngre å kjempe mot amerikanske hedgefond enn en norsk familiebedrift.
Innlegget er publisert i Klassekampen 5.7.17.