Forskning

Forskning fortjener debatt

Det sies at et viktig skille mellom forskning og politikk er at politikere vil ha duell, mens forskere etterstreber dialog. God forskningsformidling krever som regel at man snakker med folk og ikke snakker dem ned.

Mathilde Fasting

Kristin Clemet

Publisert: 17. desember 2021

Innlegget av forskerne Aaberge, Mogstad, Vestad og Vestre i Dagens Næringsliv 14.12. tyder på at de er et stykke unna å nå dette prisverdige idealet.

Vi har ikke stilt noen spørsmål ved resultatene i den rapporten som de fire forskerne har lagt frem. Hvorvidt det kan reises faglige innvendinger mot den, overlater vi til andre forskere og fagfolk å vurdere.

Men en slik rapport lever ikke i et vakuum, hevet over politisk debatt. Også SSB og forskerne selv deltar i denne.

I enkelte medier fremstilles det nå som at det er SSB som mener at «ulikheten i Norge er 36 prosent høyere enn offisiell statistikk» viser. Men strengt tatt er det vel de fire forskerne, og ikke SSB, som mener dette.

Forskerne hevder at det er uten politiske undertoner når en av dem omtaler regjeringens endringer i formuesskatten som «flikking», eller påstår at de som kritiserer forskningen, er drevet av «egeninteresser». De syns tydeligvis heller ikke at det er problematisk å antyde at politikere bevisst «ikke ønsker å forstå» forskningen deres. Vi er uenig, og vi mener nok uansett at det er respektløst å uttale seg slik og derfor ganske dårlig forskningsformidling.

Det er selvsagt greit at de fire forskerne syns at våre poenger er lite verdt. Men det er dumt for debatten at de ikke gjengir oss på en fair måte.

Vi har ikke påstått at rapporten ikke forteller om variasjonene i ulikhetsutviklingen siden 2001. Det vi skrev, er at det ikke har «kommet godt frem» i debatten.

Det er heller ikke riktig at vi bare stilte oss «spørrende» til hvorfor forskerne bruker 2001 som startår, eller at vi ikke vet at det ikke finnes data fra årene før. Det vi spurte om, er om det er «lurt å bruke slike år som startpunkt for måling av utviklingen i ulikhet». Det er jo ikke uvanlig at forskere vurderer og kommenterer om valget av startår har betydning for konklusjonene som trekkes, når de ser på utviklingen over tid.

Andre spørsmål i vårt innlegg svarer forskerne ikke på. Vi syns blant annet at det er interessant å få synspunkter på om Norge nå er blitt en «versting» internasjonalt, eller om vi fortsatt ligger bra an, hvis ulikheten i andre land blir målt med samme metode. Og: I internasjonal forskning trekkes gjerne den lave ulikheten frem som en forklaring på mye av det som går bra i Norge. Er denne forskningen nå moden for revisjon? Og hvilke negative sider kan et ulikhetsmål, som i så stor grad avhenger av utviklingen blant de aller rikeste, tenkes å ha?

Til slutt: Det er helt greit at forskerne forsøker å belære oss om inntektsbegrepet, og at man i Norge tidligere ble beskattet av fordelen av egen bolig. Vi vet det. Men når vi ikke lenger blir beskattet av denne fordelen, selv om alle i økonomifaget mener at det er riktig, så gir det kanskje et lite hint om vårt poeng: Det er ikke alltid at det som er økonomifaglig eller skattejuridisk korrekt, er opplagt for vanlige borgere eller innlysende for våre folkevalgte, som må ta helhetlige hensyn. Det er nettopp derfor det er «vanskelig for mange å forstå at verdiøkninger som er «låst» i bolig eller bedrift, og som kan synke kraftig, skal regnes som inntekt».

Disse spørsmålene må det være mulig å føre en god og saklig debatt om uten å ty til negative karakteristikker av de man diskuterer med.

Innlegget var publisert i DN 15. desember 2021.